SKJERMING SOM BEHANDLING OG KONTROLL
av Gunn Helen Kristiansen

Jeg er bipolar med erfaring fra flere episoder i manisk og psykotisk retning. Min første psykose kom etter en intens stressperiode i en konflikt med arbeidsgiver. Stresspåkjenningen resulterte i en innleggelse på akuttavdelingen ved Blakstad psykiatriske sykehus. I løpet av de siste 14 årene har jeg vært ut og inn av sykehuset flere ganger. Jeg har i snitt hatt ca. en manisk episode pr år, med liggetid på akuttavdelingen fra en uke og opp til tre månder. Det å bli manisk eller psykotisk opplever jeg ikke som en sykdom. Jeg har bare hatt lyse psykoser helt fri for angst og jeg har en opplevelse av maniene som kreative mestringsforsøk i forhold til psykososiale stressbelastninger.

Når de psykiske belastningene ble for store for meg den gangen for 14 år siden, satte hjernen på autopiloten og koplet ut fornuften. Signalene jeg sendte ut i form av usammenhengende og uforståelig tale, ble straks tolket som unormalt av mine pårørende. Jeg ble umiddelbart tatt hånd om og sendt til Blakstad. På sykehusets akuttavdeling ble jeg skjermet fra stresset. Sykemeldingen la et lokk på konflikten jeg hadde med arbeidsgiver. Innleggelsen fjernet meg fysisk fra alle mine slektninger, venner og bekjente og dermed ble jeg automatisk beskyttet for eventuelle tilleggsbelastninger i form av relasjonsstress. Faglært personale overtok omsorgen for meg.

Men problemet var jo ikke løst bare med dette. Autopiloten i hjernen min jobbet på høygir. Tankene strømmet på. De gikk rundt i sirkel og de tenkte seg selv. Jeg husker jeg satt i dagligstua og så på tv. Jeg forsto at dyktige fagfolk hadde laget en video som de ville at de nyankomne ville se for filmen henvedte seg direkte til meg. Jeg tror jeg lo litt. Plutselig begynte noen av miljøarbeiderne å slepe store søppelsekker gjennom rommet i fort film. Jeg skjønte at de ville hinte meg om noe viktig, men jeg forsto ikke hva så jeg ble svært fortvilet. Jeg hadde mistet mesteparten av språket, men jeg må ha sett opprørt ut for en av de ansatte satte seg ned med meg og forklarte at jeg behøvde å skjermes litt. 

Pleieren tegnet en stor sirkel på et ark. Det betydde en time. Så skraverte hun 20 minutter og forklarte at dette var tiden jeg skulle ha i miljøet, resten av timen skulle jeg sitte på rommet og skjerme meg. Etterhvert ville de 20 minuttene bli utvidet. Jeg forsto at det var til mitt eget beste og gikk på rommet. Autopiloten i hjernen min fortsatte å plage meg, men jeg fant ut at jeg kunne overstyre den hvis jeg sang. Jeg sang salmer og barneviser og gråt litt innimellom. 

Av og til kom det noen fra personalet og gløttet litt på døren min og sa at jeg var flink. I henhold til avtalen slapp jeg ut i miljøet igjen etter avtalt tid. I miljøet hadde jeg stor glede og nytte av å menge meg med medpasientene mine. Miljøarbeiderne småpratet med meg. Etter en stund måtte jeg gå inn på rommet mitt igjen. Jeg husker at alle var vennlige og omsorgsfulle. Jeg ble behandlet med respekt og jeg kan ikke huske at jeg reagerte på de låste dørene. Det jeg reagerte på var at medisinene gjorde meg sløv og utilpass. Etter tre uker ble jeg sendt hjem.

At denne formen for skjerming har vært effektiv for meg skyldes egenmotivisjon og omsorgen og tilliten personalet har klart å etablere til meg. Hjemme hos meg selv var problemstillingen akkurat den samme som før. Jeg var oppsagt småbarnsmor med en konflikt med arbeidsgiver. Jeg fikk en ny psykisk reaksjon i form av en mani og ble innlagt igjen. Sånn fortsatte det helt til jeg fikk ordnet med yrkesrettet attføring og fikk gå på skole i to år. I studiesituasjonen var jeg nesten helt symptom fri, men da jeg startet i jobb igjen kom symptomene tilbake. Alle mine manier og psykoser har vært raskt reversible så fort jeg kommer på sykehuset. Skjerming på sykehuset er derfor en behandlingsmetode jeg oppsøker og etterspør når jeg kjenner at varselsignalene er på vei.

Ettersom jeg betrakter manien og psykosen som et psykologisk mestringsforsøk har jeg flere ganger sluttet å ta medisinene mine for å teste ut om jeg nå har lært meg å mestre de store svingningene i følelsene mine. Jeg ønsker ikke å fjerne toppene og bunnene i mitt følelsesreportoar. Jeg ønsker å lære meg å leve med dem. Som oftest får jeg en psykisk reaksjon før eller siden og mine pårørende sørger for å få meg innlagt på akuttavdelingen på Blakstad. Det pussige er at skjermingstiltakene hjelper meg med å ri manien av, men når jeg har kommet til sans og samling igjen etter et par dager, blir jeg allikevel tvangsmedisinert så fort saken min er avvist i kontrollkommisjonen. 

I konfliktsituasjoner har skjerming blitt brukt for å kontrollere meg og påtvinge meg en behandling jeg ikke ønsker. Da heter det at ”jeg mangler sykdomsinnsikt (?), at frivillighet har blitt prøvd (?) og at mine utsikter til bedring vil bli vesentlig forringet (?)”. Når skjerming blir brukt for å kontrollere meg og tvinge meg til å gå med på en behandling jeg ikke er motivert for og heller ikke tror på, blir jeg veldig oppmerksom på de låste dørene. Jeg lider og behandlingen føles som tortur. 


Link til >> Facebook

 

<<< Til FORSIDEN

Kontaktopplysninger: Send E-post til info@lysfest.no