Tankebarnet

Del 2

30. En dobbeltspiral (heliks) av skum på overflaten av vaskevannet 
Jeg står ved vaskekummen og føler at det jeg ser er viktig. 
Skummet på overflaten har lagt seg til ro i en dobbeltspiral. 
Den ene spiralen er svart av vaskevannet med en smal stripe skum. 
Den andre spiralen er hvit av skum med en svart stripe vaskevann. 
De henger sammen og balanserer hverandre. 

Senere tegner jeg ned mønstret og sender det til en venn som er fysiker. 
Han sier at det er et balansesymbol, en heliks. 
Jeg tror at bildet forteller om virkeligheten, at den er bygd opp av motsetninger i balanse. 

Markedskreftene mangler motpolen sin, tenker jeg. 
Den opererer som en løsrevet spiral, som en tornado. 
Det er fordi menneskets alarmsystem ble satt til side i urgammel tid. 



31. Tre symboler for uendelighet står plant på hverandre. 
Jeg ser for meg tre dobbeltspiraler som står horisontalt på hverandre. 
Slik må virkeligheten være bygd opp, tenker jeg. 
I naturen er alt i balanse. Ingen part dominerer.
Det må være meningen at vi mennesker skal tilpasse oss den. 
Det gir likevekt mellom tanker og følelser. 

32. Jordas bane står på skeive i forhold til solplanet. 
Jeg ser at jordas rotasjonsplan står i vinkel på solplanet. 
Bildet sier at tenkesettet og styringsmønstret på jorda er i strid med grunnleggende naturlover.

33. To biler ligger på taket. 
Jeg tar to lekebiler og spidder dem i understellet med store sikkerhetsnåler. 
De ligger på taket og kan ikke kjøre mer. 
Nå blir det rein luft og sunne mennesker. 

34. Hyrdevesken med brød og tørket fisk 
Tiden er hel. 
Jeg kan se langt tilbake. 
Bildet av en fjern fortid trer frem. 
I et fjellandskap lever omflakkende gjetere. 
Det er før splittelsen av kristne og muslimer. 
I en hyrdeveske er det brød og tørket fisk. 
Det er viktig at maten deles så alle får. 

35. ”Det aller helligste” er et lukket inferno.
Jeg setter et maleri med bildeflaten vendt innover som dør til et klesskap. 
Montasjen heter ”det aller helligste”. 
Maleriet forestiller et inferno, mennesker i bunnløs fortvilelse. 
Yngstedatteren min har malt det. Det er et minne fra da hun var liten hun har malt. 
Hun opplevde at jeg ble suicidal i psykiatrien. 


Inferno malt av Ingeborg Marie Habel



Montasjen forteller om flokkens harde prøvelser i urgammel tid. 
Kampen om territoriet var blodig. 
En sterk part tok styringen. 
Bare materiell vekst kunne redde flokken og varig overlevelse. 
Tvang og straff ble innført. 
Kollektive illusjoner som sikret staten ble bygd inn i tenkesett og styringsmønster. 

Bare makthaveren kunne gå inn i ”det aller helligste”. 
Den innerste logikken må skjules for menigmann. 
Til slutt gikk den i glemmeboken.

Bare i menneskets følelser ringer det en liten bjelle. 
Lengselen etter grunntilstanden av fred, skjønnhet og balanse er fellesnevneren. 
Men lenge måtte frittalende individer lukes ut.

36. Milosovic sitter fastbundet på en kokeplate som er skrudd på. 
Jeg setter en dukke på en kokeplate. Jeg ser for meg at platen er skrudd på og at dokka er fastbundet og forestiller general Milosovic. Det er krig i Kosovo og mye snakk om hvor brutal general Milosovic er. Jeg føler at brutaliteten hans henger sammen med tvangssituasjonen han er satt inn i. 

37. Jeg skal reise til Jugoslavia med fly. 
Jeg vil være med å få slutt på denne krigen. Jeg ringer først til en lærerkollega og spør om hun vil bli med til krigssonen. Nei, hun kan ikke reise nå, sier hun. Jeg må ringe igjen senere. 
Jeg prøver å ringe kunstneren og få med ham. Men hele tiden kommer jeg til det samme svenske nummeret. Det må være noe galt med telefonen.

38. Jeg skal gå barbeint inn i frontlinjen, med linnéa i hendene. 
Jeg ser for meg hva jeg vil gjøre når jeg går inn i krigen. Barbeint, i en enkel striekjole holder jeg et stykke av skogbunnen i hendene. Våpenet jeg har er linnéablomster. 

39. Tre gratier danser mellom trærne.
Yngstedatteren min har akkurat malt et utsnitt av det store maleriet ”Våren” av Botticelli. 
”Primavera” betyr ”den første sannheten” og er maleriets opprinnelige navn. 
Tre kvinner i florlette klær danser under trærne. 
De samme kvinnene danser i skogholtet utenfor terrasseblokken, føler jeg. 

”Det fins en kraft som er sterkere enn krigerens makt” er Botticcellis hovedtema.
Det er en kvinnekraft. I det åpne og likeverdige samspillet mellom mennesker bevares sannheten og helhetssynet som er ”Kunnskapens tre”. 

Konkurransen er mannens spill. 
Det musikalske, likeverdige samspillet er kvinnens. 
Det sikrer bevissthetens og psykens frihet, gleden, leiken og lyset. 


Detalj fra Botticellis maleri La primavera kopiert av Ingeborg Marie Habel.




40. En stubbe står utenfor huset.
Et stort er hogd ned utenfor terrasseblokken. 
Bare stubben står igjen. 
Et tenkesett går i bakken. 
Det vokste ut av et tankefrø, 
bredte om seg og ble verdensomspennende.

Dypere sanser og følelser ble avskåret. 
Systemet som sikret staten overlevelse 
gjennom materiell vekst fikk feste.

Systemet utsuger naturen, 
samfunnet og mennesket. 
Stubben er bildet på kapitalismen. 
Nå forvandles den.

41. En god latter bølger over dypene. 
Det er som om jeg hører en god latter bølge over dypene fra en fjern fortid og inn i evigheten. Den ler ikke av noen, men er en musikk som alltid har vært her og alltid skal være her. 
Humor er å le tross alt. Gravalvoret sprekker i latter.

42. Det er to av alt som er til. 
Tingene grupperer seg to og to. 
Alt som er til står i parforhold til noe annet. 
Slik skapes balanse.

43. Elgen er en venn og står visst i skogkanten? 
Jeg tenker at elgen er på vei ned gjennom skogen. 
Den står stille i skogkanten og minner menneskene om hvor viktig det er å bruke sansene. 

Mennesket kan kjenne speilbildet av virkeligheten i kroppen. 
Illusjoner og løgner skurrer som dissonans.
Sannhet kjennes som velklang, konsonans, musikk.

Mennesket blir overlevelsesdyktig når det kjenner naturens presisjon og lovmessighet,.

44. Skal jeg ofre meg og kaste meg utfor stupet i Kolsås?
Jeg kommer på den tanken at jeg kan redde flokken min om jeg går opp på Kolsås og kaster meg utfor stupet. Jeg løper ut av huset men stanser ganske fort. 
Jeg skal jo ikke ofre meg. 
Slike ofringer foregikk bare i gammel tid.

45. Kildevannet fra Kolsås beruser menneskene.
I granskogen nedenfor steinraset under Kolsås renner det en kilde til alle årstider.
Selv om det har vært tørke i flere måneder, renner vannet like friskt og reint frem i dagen. 
Er vinteren kald, står det en dampsky opp fra stedet der kilden ligger. 

Jeg roper fra verandaen at folk kan ta med seg flasker og fylle dem med kildevann til festen. Vannet blir til vin, bildet på naturlig beruselse. 
Menneskene går ut av statussystemet og inn i likeverdet. 
Skjønnhetsdimensjonen åpnes. Flokkfølelsen kommer tilbake. 
Folk blir medfølende, skapende, lærevillige og får arbeidslyst.

Menneskene kjenner seg hjemme på jorda og kjenner en salighet over det. 
I den tilstanden er de avspente, blomstrer og holder seg i hovedsak friske, psykisk og fysisk. 

46. Den store blå sommerfuglen kan kanskje fly? 
Yngstedatteren min har laget en blå tyllsommerfugl som sikkert er en meter i vingespenn. 
Jeg tar den med ut på verandaen og tenker at den kanskje kan fly. 
Jeg holder den utenfor rekkverket på verandaen og slipper. 
Der seiler den tre etasjer ned og lander på bakken. Bums!

I gresk mytologi er sommerfuglen bildet på menneskets psyke. 
I sinnslidelsen vikler jeg meg ut av et undertrykkende tenkesett og livsmønster. 
Jeg gjennomgår en forvandlingsprosess som likner sommerfuglens metamorfose. 

Ennå kan jeg ikke fly. 
Jeg må arbeide for at det nye tenkesettet og livsmønstret skal få høyde. 

47. En sommerfuglsverm flyr ut fra Kolsås med fred til verden. 
Jeg ser for meg en sverm med sommerfugler som flyr ut av det store fjellet. 
De er mange og flyr ut til hele verden med frigjøringsbudskapet. 
Den visjonen gir meg tro på at det nye tenkesettet og livsmønstret har bærekraft.

48. Menneskene går inn i en hvit kokong.
Det ligger en svær, hvit flykropp på bakken. Den har verken vinduer eller vinger. Det må være en kokong. Bakerst er det en inngang. En strøm av mennesker går inn i den. 

Kokongen er bildet på frigjøringprosessen mennesket opplever når det går ut av rekken med autoritære bånd og føringer. Det tenkesettet som stemmer med sanser, følelser og virkelighet vokser frem. Livsinnstillingen blir ekte og sann. Da kan menneskene skape en god verden.

49. Jeg spiller piano og snakker til folk fra verandaen.
Jeg er ikke det spor sjenert og snakker høyt til folk fra verandaen. 
Jeg spiller på pianoet som står rett innenfor verandadøren. 
Bildet styrker troen på at jeg skal formidle erfaringenejeg har fått til andre mennesker. 

50. Kurver og krukker er fulle av kunnskap. 
Jeg henter kurver og hollandske krukker og setter dem sammen på gulvet. 
Jeg plukker og samler på et mangfold av erfaringer og kunnskap. 
En dag kan jeg øse av det til folk. 

51. Skriften på kista forandres. 
I stua står det en stor, grønn kiste som jeg en gang kjøpte på et loppemarked. 
Lenge tenkte jeg å rosemale den. Men jeg bestemte meg for å droppe den ytre stasen. Istedenfor malte jeg store løkkebokstaver på lokket: 
”Ikke vær så forbanna flink og pen!” 

Nå er det som om kista vil ha endret på ordlyden. 
Jeg henter stålull og pusser bort ”ikke” og ”f”-en i ordet ”flink”. 
Da blir påskriften ”Vær så forbaska link og én!”

Jeg er ”en missing link”!
Alle som opplever psykosen som informasjonskanal er det. 
Kunnskapen om psykosens særskilte følsomhet gikk tapt i en fjern fortid. 
Informasjonen fra menneskets aller dypeste sanse- og følelsesregistre falt bort. 
Flokken mistet den kanalen som sikret helhetssynet. 
Nå gjeninnføres den mottakeren, det leddet som staten har manglet i lange tider. 

Edison greidde å få glødelampa til å lyse ved å gjøre strømkretsen hel. 
Skal menneskeflokken bli opplyst, må alle individer kommunisere i likeverd. 
Seriekopling i alle ledd gir avspenning. 
Kunnskapen må flyte fritt mellom folk. 
Da kan alle lære av hverandre. 

I fantasien reiser jeg kista på høykant og maler den inni. 
Den kan stå som våpenhus foran den nye verdensordenen. 
Jeg maler i tankene stallen med Jesus, det nyfødte mennesket med frie og levende sanser og følelser. Skogen står rundt og puster, selvsagt. Stjernehimmelen funkler. 
Engler synger om fred på jord.

52. Barnas tegninger på Steinerskolen får svarte konturer. 
Barnebarna sitter og tegner. Jeg tenker på en veggdekorasjon jeg så på et plankegjerde i Oslo, laget av steinerskolebarn. Figurene manglet mørke konturer og motivet kom ikke klart frem. Nå hjelper jeg barnebarna med å tegne mørke konturer der det passer. 

53. Jeg har et lite foster. 
Jeg har funnet en liten stein med form som et foster. Den illustrerer noe som ennå ikke er født. Det må være bildet på det nye mennesket med grunnfølelsen av trygghet som skaper det gode menneskesamfunnet.

54. Gullet som er gjemt i fjellet skal velte frem. 
Store verdier er gjemt unna her i verden. De ligger gjemt inni fjellet. En gang i fremtiden vil berget åpne seg og ressursene gjøres tilgjengelige for de som trenger dem.

55. Jeg skal fly på et kosteskaft med paraply. 
Jeg står utenfor blokken med en piasavakost og paraply. 
En ekte heks flyr på kosteskaftet. 
Der det har samlet seg skitt og møkk, løgn og bedrag koster hun. 
Den rollen er urgammel. 
En vakker dag vil jeg spille hekserollen og fly av sted.

56. Jeg vil besøke mine søsken, muslimene og gi dem gaver. 
Det bor muslimer i naboblokken. Jeg vil bli kjent med dem og gi barna deres leker. De voksne skal få gull og edelstener. Det må være erfaringer og tanker jeg gir dem, for gull og edelstener har jeg lite av. 

Jeg har to hunder, de ligger som egyptiske skulpturer, symmetrisk om midten, med øynene halvlukket og hodene hevet. Ellers pleier de å sove i en krøll. 
De er våkne og avspente samtidig nå. Muslimene skal få en av dem. 
Sporhunden leter og finner gjemte verdier, urgamle sannheter.

Jeg løper ned til grendehuset der muslimene møtes og banker på vindusruten. 
Gardinene er trukket for. Jeg skjønner at lokalet er tomt. Det er jo søndag kommer jeg på. 
Senere får jeg et bilde som sier at jeg skal reise til Mekka (psykosebilde 72).

Etter noen år kontakter jeg World Islamic Mission i Oslo og møter to muslimer. 
Under samtalen skjønner jeg at syndefallsmyten ikke har vært særlig vektlagt i islam. 
Derfor ble følelsen av skam og mindreverd større hos mange kristne. 

57. Klovnen og jokeren får hierarkiet til å falle sammen. 
Jeg tvangsinnlegges sent på kvelden. 
Jeg føler at Bela, den nye broren min, står utenfor og banker på. 
Han er en klovn som sjonglerer med mange fargerike baller. 
Eller en joker som går inn overalt. 

Statussystemet faller når han sjonglerer. 
Hierarkiet styrter. 
Menneskene blir likeverdige. 
Det er en stor befrielse. 
Folk tør å si det de mener. 
Det er ingen posisjoner å forsvare. 
Sannheten blir synlig. 

58. Alle dører låses opp på Blakstad sykehus. 
Jeg er på lukket avdeling. 
Snart vil alle dører bli låst opp, føler jeg. 
Pasientene vil kunne gå fritt ut og inn. 
Det blir et nytt styringssystem på sykehuset.

59. Oversvømmelse på sykehuset, kloakkanlegget er tett. 
Avløpene på sykehuset er tilstoppet. Vannet renner fritt ut av dørene og ned gjennom trappene. Vannet er følelsene som er frigjort. Alle dører er låst opp. 

Bildet illusterer det nye behandlingsgrunnlaget som snart innføres på sykehuset.

60. Det er brukt for altfor mye såpe på sykehuset. 
Oslofjorden er hvit av skum. 
På sykehuset har de prøvd å vaske bort pasientenes svarte sider og brukt altfor mye såpe. 
Det står om det i avisene og alle er glade og ler. 

61. Fuglene er venner.
Jeg står i vinduet på rommet. 
Det er mange fugler utenfor. 
Noen hopper på asfalten og finner frø. 
De hilser til meg med vingene i flukten 
og når de kvitrer og synger. 

62. Trym har nøklene inn i fjellet. 
En pleier sitter ved senga mi, han sier jeg må sove. 
Jeg ser på ansiktet hans. Han har opplevd sterke ting i livet, ser jeg. 
Jeg sier det til ham. 

Han sitter stille, som en venn. 
Han er Trym som har nøkkelen inn i berget, tenker jeg, til gullet som er gjemt der. 
Til slutt sovner jeg. 

63. Jeg danser under Yggdrasil-asken med pleierne. 
Det har blitt morgen og jeg går ut av rommet. Opprømt sier jeg til de kvinnelige pleierne: 
”Jeg er en norne som danser under Yggdrasil-asken. Vil dere være med å danse litt?” 
Det vil de. 

Nornene spinner sammen nervetråder og tanker til en helhet. 
De sitter ved brønnen som går ned til treets dypeste røtter. 
Yggdrasil-asken er helhetssynet som begriper virkeligheten. 

Urd spinner fortiden, Verdande nåtiden og Skuld spinner fremtiden. 
Nornene og Botticellis gratier viser den samme virkeligheten, kvinner med helhetssyn.

De dansende kvinnene er bildet på en type organisering som er fundamentalt forskjellig fra det hierarkiske systemet. Kvinnene utveksler energi i åpenhet og likeverd. 
Det musikalske samspillet som oppstår i en slik grunntilstand, sikrer den frie sansningen og ytringen. Det gir helhetssyn som er flokkens aller viktigste ressurs. 

64. To tømmerstokker duver i bølgene ved en strand. 
Kunstneren og jeg ligger i fjæra og duver i bølgene. 
Rytmen i vannet er i ferd med å gjøre oss til hele mennesker. 

65. Luftehullene i ventilen på veggen likner på et pinnsvin. 
Det er trist å være alene på det nakne rommet. Høyt oppe på veggen er det en lufteluke. 
Den er rund og har et symmetrisk mønster, dannet av mange små hull. 
Jeg synes ventilen likner et pinnsvin. Et vennlig, lite dyr trøster meg i ensomheten.

66. Yngstedatteren min er som en hvit svane og vennen hennes en svart bjørn. 
De bor på ei lita øy i tjernet på Kolsås. 
Jeg opplever at disse fantasibildene er morsomme og gir meg glede.

67. Syv grunnfølelser gir balanse i verden.
Jeg vil forstå hvordan menneskene lever i et godt samfunn. 

Jeg finner ut at 7 grunnfølelser samspiller i et dynamisk forhold: 
medfølelse (sorg) 
og sinne (irritasjon), 
utforskertrang 
og arbeidsglede, 
leikelyst (fantasi), 
erotisk salighet 
og glede. 

Det er godt å være til nytte i et samfunn. Det skaper gode bånd. I et fredelig samfunn er tankefrøet likeverd. Menneskene får grunnfølelsen trygghet. Lovmessigheten og skjønnheten i samfunnet inspirerer alle. 

Den kapitalistiske kulturen vokste frem av tankefrøet om det mindreverdige, urene, syndige mennesket. Grunnfølelsen ble angst. Det bunnet i statens behov for å overleve. 
Menneskene ble splittet i den kulturen. 

1999, november 
68. Det er jul igjen! Jesus er glede og frihet. 

Jeg har leid bort leiligheten og vil leve som nomade en periode. 
Nå bor jeg på Haraldsheim ungdomsherberge i Oslo. 
En søndag drar jeg til den antroposofiske kirken. 
Jeg har følt et tyngende alvor når jeg har vært der. Nå vil jeg gjøre stemningen lettere.

Jeg har med en snøball av glass med et lys i og en amaryllis i knopp. 
Under samværet tenner jeg lyset, reiser meg og synger sangtemaet fra Beethovens 9.symfoni:

”Freude, schöner Götterfunken, Tochter aus Elysium. 
Wir beträten feuertrunken himmlische dein heiligtum! 
Deine Zauber binden wieder was die Mode streng geteilt. 
Aller Mennschen werden Brüder wo dein sanfter Flügel weilt.“

Ordene til Friedrich Schiller rommer lengselen min, drømmen om likeverd og brorskap mellom alle mennesker på jorda. Presten tar imot lyset og blomsten.

Jeg oversetter senere Schillers ord: 
”Glede, vakre gudegnist, lysets datter. 
Ildberuste går vi inn i din helligdom! 
Dine kunster binder sammen det som moten har splittet opp. 
Alle mennesker blir søsken der dine milde vinger hviler.”

Jeg går til en av de andre prestenes bolig og ringer på. 
Bare sønnen er hjemme. 
Jeg gir ham en taustump med en knute 
og ber ham hilse faren med ordene: 
”Han alle tiders knute kan løse.” 



69. Livets tre er i en liten blomsterpotte. 
Jeg har en liten krukke med en klementin oppi. 
Det er Livets tre, åpenbart i sin gryende begynnelse. 

Menneskehjernen er som et tre. 
Røttene er sanser og følelser. 
De suger til seg informasjon som gir næring til bevisstheten, kronen.

Lys og varme, vann og ytringsrom gir god vekst. 
Får mennesket spørre og få ærlige svar, bevarer det sin undring. 
Det får vokse og utvikle seg utvungent. 

Tankefrøet som Livets tre vokser ut av, er prinsippet om likeverd og åpenhet.

70. Jeg finner en sko med en løs hel. 
Jeg har funnet en sko i veigrøfta. Jeg sitter med den i hendene. 
Hælen er løs. Undertrykkelsen er snart slutt. 

Jeg tenker på to bilder fra begynnelsen av Bibelen (1. Mos.3,15). 
Kvinnens ætt knuser slangens hode. Slangen biter igjen. 
(Slangen er bildet på mannens penis. Slangens hode er mannens tenkesett.) 

Som forsvarer av tradisjonen ofret mannen sin frihet. 
Slik sikret han flokkens overlevelse. 
Mannen ble låst til tradisjonen fra urgammel tid. 

Tiden for å snu er inne.
Nå frigjør kvinnen både seg selv og mannen. 
En tankeverden knuses. 
Slangen biter igjen. 
Ingenting som lever, faller uten kamp. 

71. Jeg sitter på bussen 90 grader på kjøreretningen. 
Så mye mer jeg oppdager utenfor bussvinduet når jeg sitter på tvers av kjøreretningen! 
Jeg tror bildet forteller at menneskene får en friere innstilling til omverdenen.

72. ”Reis til Mekka!” leser jeg på en lapp. 
Jeg bor ennå på Haraldsheim ungdomsherberge. En engelskmann holder på å pusse opp korridoren. Han har nettopp gitt veggene et malingstrøk og satt opp en lapp på en dørkarm. 

”WET PAINT!” står det. 
Jeg leser lappen og synes det står en beskjed til meg: ”GO TO MEKKA!”

73. Jesus er i barnevogna. 
Jeg har leid bort leiligheten min dette året. Nå tar jeg en tur hjem for å hente saker og ting i kjellerboden, blant annet en barnevogn. Det er vogna til Jesusbarnet. 

Ellers er det mange rare ting i den. En sølvpokal er fylt med tistler. 
Jeg vil jo ikke akkurat straffe psykiaterne men en tistelborre som medalje får de tåle. 

To diagnosebøker og et par rottefellabindinger ligger i vogna. 
Bindingene kan skrus på bøkene. 
De som føler seg kallet, kan jo gå på ski så bladene flyr veggimellom! 

Det er sterke saker i vogna men den er lett å trille. 
Nederst i barnevogna ligger Jesus, upåvirket av trykket. 
”Ikke vær redd! Jeg er veien, sannheten og livet,” sier han, 
”tilgi dem for de vet ikke hva de gjør!” 

Jeg er så glad og lettet. Jesus er snill som et lam. 
Han hjelper menneskeflokken tilbake til grunntilstanden. 
Han hjelper oss å legge kortene på bordet og kjenner veien hjem. 
Jesus stiller stormen i menneskenes hjerter.

74. Det er dommedag!
Den store musikken spiller på meg. 
Bilder og ord kommer fra en indre kilde og opp i bevisstheten. 
Jeg roper til folk: ”Det er dommedag! Men ikke vær redd!”
Endelig kan jeg snakke fritt.

75. Jeg går gjennom Torshovdalen.
Jeg triller barnevogna gjennom Torshovdalen. 
Da er ikke de gamle gudenes hov langt unna. 
Balder er som Jesus, mild og fredelig. 

Livet gikk under i Ragnarok 
men gjenoppstår i Ginnungagap 
i møtet mellom de største motsetningene. 

76. ”Psykiatriens tapte krone”
Jeg har tatt på meg et elgskinn. 
På hodet har jeg ”Psykiatriens tapte krone”, en kardinalhatt av pappmasjé. 
Isoporkuler er tredd på ståltråder. 
De stikker opp av tuten og forestiller hvite piller. 

77. ”Psykiatriens flerrete fane” er barnevognteppe.
Barnevognteppet er laget av et dynetrekk fra Blakstad sykehus.
Jeg har sydd på en rekke svarte kors 
til minne om selvmordene psykiatrien er årsaken til. 

Teppet heter ”Psykiatriens flerrete fane”.
Et blodrødt stoff er sydd inn i midten. 
Sykehusets navn er oversydd med svart navnegarn. 

78. Et speil til psykiatere 
Jeg har tatt med et ovalt gullspeil fra kjellerboden slik at psykiaterne kan se seg selv i speilet. 
Der ser de at at de ble hjernevasket og låst i tankegangen av sin egen yrkesprogrammering. 
De skjønner at de skal lytte til pasientene med et åpent hjerte.

79. En fiolinkasse med skuresaker
Det er litt av en oppakning jeg har. 
I en fiolinkasse ligger det skurekost og såpe. 
Det skal vaskes i Bibelen 
så vi ser hva som står der.

Prestene tok kunnskapens nøkler fra menneskene. 
Det var for å styrke staten. 
Jesus forsto maktspillet. 
Ordene hans ble fordreid. 
Statens overlevelse kom først.

De mest følsomme bærer sannheten fram til slutt. 
Dype røtter i sanser og følelser gjør mennesket fulltonende. 

80. Jeg sminker meg med jord. 
Jeg er lei av kosmetikken. 
Nå tar jeg litt jord fra veigrøfta og sminker meg med den. 
Det passer godt i dag. 

81. Psykiatriens tapte glorie
Jeg har kommet ned i Oslos gater nå. 
Der ligger det en metallring fra en hjulkapsel. 
Det må være psykiatriens tapte glorie som ligger der i veigrøfta.

Nei, det er ikke ærefullt å gi folk falsk identitet 
og påtvinge dem kjemikalier. 

Jeg skramler med Jesusbarnet inn gjennom den roterende døra til Aftenposten og roper: 
”Det er dommedag i dag men ikke vær redd!” 

Folk smiler. Vakten følger meg ut.

82. Christian Krohg er min venn. 
Jeg har kommet til Karl Johans gate og står ved Christian Krohg-statuen. 
Han sitter på en høy sokkel, vendt mot Stortinget og ser ikke videre fornøyd ut. 
Det er ikke mye rart, heller. 
For over 100 år siden påpekte han de prostituertes problemer. 
Ennå er de ikke løst.

Jeg synger og slår med en plastkopp i steinsokkelen. 
Jeg synes jeg hører en etterklang fra steinen som stemmer med sangen. 
Vakten utenfor Stortingsinngangen lytter, ser jeg. Han smiler. 
”Du gjør meg glad, du,” sier en gammel dame som har stoppet opp. 

Politiet kommer. 
Noen har hørt meg rope at det er dommedag og blitt redde, sier de. 
Nå vil de kjøre meg tilbake til Haraldsheim. Men så får de en telefon. 
Jeg kjøres istedenfor til legevakten.

83. Tiden snur og går motsatt vei.
Jeg sitter lenge og venter på et legekontor. 
Det er en klokke på veggen. 
Plutselig forstår jeg at tiden er i ferd med å snu. 
Den vil gå motsatt vei i 500 år.

Jeg tror bildet betyr at menneskene ser bakover 
og finner igjen det som er mistet.

84. Skyene danner notelinjer på himmelen.
Politiet kjører meg fra legevakten til Blakstad psykiatriske sykehus. 
Når jeg går ut av bilen, ser jeg opp. 
Skyer danner hvite striper som ser ut som notelinjer. 
Jeg synes jeg hører storslått musikk strømme ned fra himmelen. 

85. Jeg spiller Hitler. 
Før jeg går inn i sykehuset vil jeg illustrerer det psykiatriske systemet. 
Jeg marsjerer frem og tilbake foran inngangen til den lukkete avdelingen som en Hitler. 
Senere leser jeg i journalen: ”Hun tror hun er Hitler.”

86. En perlemorsky med form av en X står på kveldshimmelen. 
Jeg får et rom som vender mot vest. Sola har nettopp gått ned. 
En perlemorsky med form av en X lyser på himmelen over nabobygningen. 

X symboliserte en stengt vei i ”Speideren”. 
Vi måtte finne en ny vei. 

Når jeg hører at sykehusområdet i Vestre Viken planlegger et helt nytt behandlingsgrunnlag i psykiatrien, tenker jeg at skyen er en dobbel V for dobbel victory. 
Det er en stor seier for pasienter og ansatte i psykiatrien.

87. Lysende turkis og magentarødt har til sammen en voldsom energi. 
Perlemorskyer dannes 8-10 000 meter høyt oppe i atmosfæren. 
De dannes når sola skinner i de ørsmå iskrystallene. 
Da lyser skyen i perlemorfarger. 
Den får turkise og magentarøde partier. 

Jeg legger meg i sykehussenga og ser opp mot lampen i taket. 
Et lysende parti er turkis. 
Så ser jeg et magentarødt felt. 
Fargene lyser sterkt. 

Hvis disse fargete feltene dekker hverandre, blir det en voldsom energi, tenker jeg.

88. Jeg skal fly over himmelen i sykehussenga. 
Jeg kan ligge i sykehussenga og være helt trygg. 
Så vil jeg bli skutt ut av vinduet. 
Jeg vil fly over himmelen 
som er bildet på fri bevissthet. 

89. Farten blir stor. Våt ull vil hindre brannsår. 
Det er best å væte alle klærne. 
Jeg dypper genseren i vann og tar den på meg igjen.
Vannet er følelsene. 
De holder meg ved sans og samling.

90. Motoren sitter i vagina. 
Jeg får medisiner i et plastglass. Det setter jeg opp i vagina. 
Her samspiller kontrastfargene.
I underlivet genereres lysenergien fra komplementærfargene. 

Fargene symboliserer to motsatte kjønn 
og styrken i erotiske krefter. 
Kjønnsorganer og hjerne er organisk forbundet. 
Trangen til opplysning gjorde at jeg forelsket meg i menn 
med kunnskapen jeg manglet. 

91. Kunstneren ligger på Slottsplassen. 
Jeg vil komme til å lande på Slottsplassen. 
Kunstneren ligger ved slottsveggen. 
Han er innpakket i ”Psykiatriens flerrete fane” som i en kokong. 
Kunstneren er kongen. Han er i en forvandlingsprosess. 

92. Jeg er som en enhjørning 
Jeg står under trærne ved Slottsplassen som en enhjørning. 
Jeg har hårete dyrebein med hover. Jeg er en satyr.
En vennlig pleier har flettet håret mitt i en fiskeflette. 
Hun hjalp meg av med det våte tøyet og tok på meg tørre klær. 
Aldri har jeg vært så fin på håret. Flettene er som horn.
Jeg kjenner slektskap med alt omkring meg. 

93. Det er en UFO utenfor vinduet. 
Ennå er jeg ikke blitt skutt ut gjennom vinduet. Ventetiden er lang. 
Jeg står opp av senga og titter ut av vinduet. Det har blitt mørkt nå. 
Men er det ikke noe der ute? Står det ikke en flygende tallerken utenfor i lufta? 
Går det ikke noen maurliknende vesener på en slags stige? 
Hjernen trengte visst å fylle tiden med noe. 
Alt dunster bort.

94. Det første frøet slår rot.
Det aller første frøet på jorda har begynt å spire. 
Roten finner veien nedover i mørket. 
Det er et erotisk møte mellom det spirende livet og det harde berget. 
Langsomt åpner fjellet seg og gir plass for livet.

Bildet forteller om to slags krefter som samspiller på jorda. 
Adam betyr ”jord”. Eva betyr ”liv”. 

95. Atlantis 
Jeg får et bilde av Atlantis. 
Jylland med Hirtshals henger sammen med Sør-Norge og Helsinki. 
Det pussige bildet er kanskje en fremtidsvisjon? 
Kanskje vokser forståelsen av ny verden frem i Skandinavia?

96. Åsene er urgamle troll. 
Nord for Blakstad sykehus ligger det åser som er dekket av skog. 
En gang ble det utkjempet voldsomme kamper der, føler jeg. 
Folk kjempet mot hverandre før de vant herredømme over hver sin ås. 
Det er som om etterklangen av kampene når meg.

97. Ordene åpner seg. 
Jeg sanser ordene og lydene de består av og fornemmer hvordan de har oppstått og utviklet seg. Ordene triller frem som nøtter ut av skall. 

98. Det er 12 slag av alt som lever. 
Jeg vil prøve å ordne dyr og planter og finne ut hvor mange det er av hvert slag. 
Jeg legger dem etter hverandre i tanken. Det blir 12 slag av hver art. 
Menneskene har 12 stammer, finner jeg ut. 

Jeg ganger 12 med 12 og får 144. Det er en slags leik. 
Kanskje har menneskene prøvd på dette, aldri så lenge? 

99. Det blir invasjon og krig. Brennende olje flyter overalt. 
Jeg får følelsen av at fremmede styrker invaderer Norge. De går i land i Tønsberg. 
Jeg ringer barna mine og ber dem om å ta med seg nødvendig utstyr og evakuere. 
Jeg tror at Norge er okkupert av fremmede makter. 

Senere tolker jeg bildet som markedskrefter som invaderer landet. 
De okkuperer og utsuger naturen og menneskene, deres tanker og liv. 
Ingen varslet om kreftenes utsugende natur. 
Bare i menneskets sanser og følelser gikk alarmen.

100. En båt ligger ved stranda nedenfor sykehuset. 
Det har helt ut olje i Oslofjorden. Alt står i brann. 
Men likevel kan jeg trygt ro gjennom ildhavet til Sandvika og gå i land der. 

101. Krigen vil vare i ett år. 
Jeg får et bilde av at krigen vil vare i ett år. Men dette året er lenger enn fire årstider. Tidsangivelsen forteller at krigen er midlertidig. 
Det er godt å vite 

102. Jeg fikk et svaneegg til 50 årsdagen.
Jeg går i land på en liten strand ved Sandvikselva. 
Der ligger det et svaneegg. 
Krigen er slutt nå. 
Egget er bildet på det nye livet.

 

<<< Til FORSIDEN

Kontaktopplysninger: Send E-post til info@lysfest.no