Tankebarnet

102 psykosebilder med tolkninger

av Inger Emilie Nitter



1.Vannet er levende, som musikk.
For første gang i livet hører jeg hvor vakkert det lyder når vannet fra en mugge renner ned i et glass. Musikken setter meg i en salig sinnstilstand. Jeg kjenner meg i slekt med andre mennesker, snakker friere og får lyst til å gi bort gaver.

 



2. Alt er hvitt eller svart. 
Jeg har lært at menneskeflokken er splittet. 
Noen mennesker er syndige, 
andre er frelst. 
Jeg synes jeg ser hvem som er på hver side. 
Menneskene er hvite eller svarte.

3. Skalaens toner, fargene og årets måneder er ulike sider av samme sak. 
Jeg kommer inn i en forestilling om at hver tone i skalaen har en særskilt farge. 
Jeg lager en tegning og ser det tydelig. 
Årets måneder er en sluttet krets. Hvert stjernetegn har sin farge. 
Det er gradvise overganger. Men ett sted er det et sprang.
Tonehøyder, farger og måneder er ulike sider av den samme virkeligheten. 

4. Jeg skal bo i et stort hus som er åpent for alle. 
Jeg ser for meg at jeg bor i et gammelt hus på landet med en stor hage. 
Gjerdet skjermer for trafikken. Porten er åpen for alle. 
Selv om jeg etter loven eier stedet, er det en fellesarv. 
Jeg skjønner at jorda og ressursene egentlig tilhører alle mennesker. 
Det er godt å eie noe som tilhører flere. 
En sanser og nyter verdiene i fellesskap, steller med dem sammen.



1981
5. Jeg er i den evige fortapelsen. 
Tanken på at menneskeflokken er splittet i frelste og fortapte fører til opplevelsen av 
at jeg er i den evige fortapelsen. Jeg kan aldri komme ut. For jeg er et dårlig menneske. 
Jeg ser bare én utgang på helvetet: å ta livet mitt.

Det går opp for meg at den evige fortapelsen er en illusjon. 
I årene som følger dunster den bort og etterlater seg intet. Nå blir det lettere å navigere. 

En gang måtte styresmakten skremme folket til lydighet. Ellers overlevde ikke staten. 

Mange år senere finner jeg dette sitatet av Winston Churchill: 
”I krig er sannheten så dyrebar at den alltid voktes av en livvakt med løgner.” 

Vår vestlige sivilisasjon har rot i en tid preget av blodige kamper om territoriet. 
Da ble de kollektive illusjonene til.



1988 
6. Sangen lever. 
Jeg har vært på Blakstad sykehus i et halvt år. Angsten har ridd meg hver eneste dag. Nå tar en pleier frem gitaren og synger ”Höstvisa” av Tove Jansson. Jeg har gode minner om den sangen og begynner å synge med. Jeg går bort til pianoet og finner igjen harmoniene. Melodien, ordene og klangene er en del av meg. Nå kjenner jeg glede etter mange måneders indre smerte. Samme kveld skriver jeg setninger som rommer varme følelser og tanker. 
Jeg må prøve å fastholde den gode følelsen. Vil den vare, tro? Det er jeg spent på.

7. Alt er vakkert og del av den store helheten.
Neste morgen er den gode følelsen der ennå. Følelsen varer i flere dager.
Det er sommer. Det vakre er i alt. Sinnet mitt er avspent. Vannet i dusjen er som musikk. 
Jeg sender kort til vennene mine og forteller om forvandlingen.
Jeg går turer og plukker blomster og gir dem bort. 
Medpasientene er alle vakre på hver sin særegne måte.

Psykiateren hører ikke på det jeg forteller. Jeg går inn i smerten igjen. 
Etter noen måneder prøver jeg å ta livet mitt. 

Jeg får den sykepleieren jeg ønsker meg som hovedkontakt og kaller henne ”Duftefiol”. 

Den samme følelsen av å være hjemme på jorda kommer tilbake, sterkere. 
Nå varer den. 
Barna besøker meg og vi morer oss. 
Yngstedatteren min sier: ”Før var du så alvorlig, mamma. Nå er du morsom.” 
Det er som å være i en grunntilstand av fred. 

Det eneste som forstyrrer bildet er stive psykiatere og psykologer. 
Jeg synes de ser rett fram som opptrekksdyr. 
Det virker som om de er styrt utenfra og går med stoppeklokke og målestav i hendene. 
Men hvilket låsende program styrer dem? 
Det trenger jeg tid på å forstå.


1989
8. Tallet 13 er en ny begynnelse. 
Jeg har vært på sykehuset i ett år. Nå er jeg overført på frivillig paragraf og vil reise hjem. 
Jeg pakker sammen tingene mine og setter alt ved siden av hverandre langsmed senga. 
Det blir 13 poser fylt med klær, håndarbeid, brev og bilder. Da støkker jeg. En gruppe av personalet kommer inn i rommet. De sier at jeg skal overføres til lukket avdeling. 
De sier at det går for fort for meg.

9. Jeg lider og vil ofre meg for flokken. 
Det er tungt å gå over plassen til den lukkete avdelingen med to av pleierne. Sykehuset kjennes så knugende. Jeg får følelsen av å være sammen med disiplene og gjenkjenner flere av dem. Det gir trygghet.

Jeg tenker på Jesus som nedkjempet det onde ved å faste 40 dager og netter i ørkenen. Det vil jeg også gjøre. Hvis jeg klarer det, vil sykehusets murer falle sammen, tenker jeg. Men allerede neste morgen sprekker jeg. Først kjenner jeg meg aldeles fortapt. Men den fæle angsten slipper taket.

10. Jeg er ett med naturen, med vannet og lyset. 
Selv om dørene er låst og jeg er innesperret på ubestemt tid, er jeg trygg. 
Det er noe godt i vente, føler jeg. 

Vannet i springen bringer tankene ut av sykehuset. Det trøster meg å tenke på regnvannet som sildrer gjennom lyngen, samler seg i bekker, renner gjennom rørledninger til turbinene og lager elektrisitet. Lyset i nattbordlampen forbinder meg med alt dette. 

Regnet har gått over himmelen fra urgammel tid. Det har vandret i det store kretsløpet til alle tider. Ja, vannet har molekyler som har berørt mennesker i fjern fortid, Lao Tse for eksempel. 
Den tanken trøster meg i ensomheten. 

11. Psykiatriens tvangssystem vil falle sammen. 
Jeg våkner midt på natten og er lys våken. Jeg står opp av senga og kler på meg. Jeg får lyst til å tegne og finner fram en tynn, svart tusj og papir. Jeg tegner hvordan sykehuset forvitrer under sola og invaderes av blomster og elskende par. Planter og små dyr spiser seg inn i sprekker. Et elskende par har funnet seg en god plass midt i muren. 
Over det hele står sola og smiler. 

Jeg skriver med store trykkbokstaver på linoleumsgulvet: 
”Kjære psykiatere og terapeuter! Kjenn dere selv! Hilsen de gamle grekere.” 

Jeg ser på det triste dynetrekket. 
”Flammehemmet – Flammehemmet” står det trykt i røde striper på det. 
Med kulepenn tegner jeg blåveis og blåveisblader på sengetøyet. 
”Elskov tillatt!” skriver jeg ved siden av. 

Jeg henger opp et halvferdig broderi på veggen. En høy mur deler landskapet. 
Bakom muren er det høye, skinnende fjell. 
Foran er det goldt. En løs tråd henger ned fra en vissen blomst. 
På den fester jeg en lapp med beskjeden: ”Ta opp tråden, doktor!”

I noen uker har jeg sydd på et stort lappeteppe. Det er i klare, friske farger. 
Jeg henger det over senga. Noen setninger er brodert med gullskrift:
”Per ardua ad astra – gjennom trengselen til stjernene.” 
Hver gang far har besøkt meg, har han hatt med et latinsk sitat til meg. 

Jeg jobber videre et par timer og monterer sammen det jeg har av broderier og eiendeler. 
Tusjtegningene henger jeg opp på veggen ved inngangen til rommet. 
På gulvet i den ytre gangen har jeg lagt en gammel blyanttegning som jeg har spart på av hunden jeg hadde som jente. 
”Her vokter jeg!” har jeg skrevet på tegningen. 

Hele rommet er fullt av ulike påfunn. Det ligger ferdig utfylte permisjonslapper på bordet som gjelder ” alle dager til alle pasienter på sykehuset”. 

Et lite hefte som heter ”Moteblad” ligger på nattbordet. 
Yngstedatteren min har laget det. En stemplet mygg er teipet opp på forsiden. 
Inni er det tegnet og fargelagt små sokker, bukser og kjoler. Jeg har det ennå.

Det som blir til overs legger jeg i en knallgul plastsekk og knyter med et tau i den ene enden. Det likner et påskeegg og kan ligge til ruging under senga. En dag vil egget klekkes. 
Jeg får varm melk med sukker og kanel av nattevakten, kryper inn under dyna og sovner. 

Jeg er glad for å ha laget min aller første utstilling. 
Det er søndag og jeg får besøk av reservemoren min. 
Hun studerer arbeidet og ler godt. 
På denne vernissasjen er det bare hun og jeg.

Mandagen etter kommer overlegen. Utstillingen viser at jeg er alvorlig syk, sier hun. ”Motebladet” og ”hunden som vokter rommet” noteres i journalen som symptomer på min alvorlige sinnsykdom.

12. En lys langfredag 
Jeg ser frem til påsken. Jeg vet ikke når den vil komme. 
Den følger ikke kalenderen dette året. 
Endelig er den lyse dagen der som jeg har ventet så lenge på. 
For aller første gang er det en glad langfredag.

13. Mahoniakvisten mangler torner. 
Jeg går med en pleier ned til sjøen. Vi går bortover stien. Der ligger det en kvist med røde blader. Den må stamme fra mahoniabuskene som ble plantet litt lenger borte langsmed stien sist høst, skjønner jeg. Kvisten ligger der til meg. Jeg tar den opp. Siden det er langfredag, må det være noe av Jesu tornekrone jeg har funnet. Kvisten mangler torner. 
Endelig slipper Jesus å lide. 

14. Jesu tornekrans blomstrer. 
Tilbake på rommet tar jeg hånden ned i bukselomma. 
Der ligger det et lommetørkle. Jeg bretter det ut. 
Det forestiller en blomstrende rosenkrans. 
Jesu tornekrone er forvandlet til en krans med fargerike blomster.

Redslene fra korset er blåst bort. 
Grunntilstanden er trygg og god. 
Jesus sier: ”Ikke vær redd!” 

15. Steinen er veltet bort ifra Jesu grav.
Jeg broderer Jesu grav med blomster. 
Under arbeidet er det som om steinen foran graven er veltet bort. 
Så ser jeg at stoffet ikke har noen bakside. 
Knutene har blitt en del av broderiet. 

16. Jesus går usynlig mellom trærne og er alles bror. 
Jeg føler at Jesus er usynlig til stede i vegger og rom på sykehuset. 
Ja, han er utenfor også og går mellom trærne som en alles bror. 
Lidelsen han har gjennomgått, har vinden tatt og regnet vasket bort. 
Det er smerten til menneskene på jorda i dag som er viktig og må lindres. 

Når menneskene hjelper hverandre, kan jorda forvandles. 
Den blir som en vakker himmel. 
Det er som om etterklangen av Jesu ord når meg: 
”Ikke gi skyld. Gå inn i det svarte med kjærlighet. 
Så vil det vokse blomster der.”

Et nytt tankefrø er sådd i meg. 
Gjør jeg noe feil, er det slik jeg vokser og lærer. 
Det er ikke noe å skamme seg over.

17. Snøen gjør verden hvit. 
Dagen etter langfredag blir som en påskeaften. 
Selv om det er februar, har det ikke snødd noe denne vinteren. 
Men denne morgenen snør det. Langsomt faller snøfnuggene. 
En mørk verden forvandles og blir hvit. 
Stille dekkes legefløyen av snø. 
Jeg har flyttet en lenestol bort til vinduet. 

”Sett stolen tilbake på plass!” sier en pleier. 
”Da får jeg ikke sett på eventyret,” svarer jeg. 
”Sett stolen tilbake!” Jeg blir sittende. 
To sterke pleiere bærer meg i stolen tilbake til sofagruppen.

18. Alt jeg eier ligger i et stort, gult påskeegg under senga, til ruging. 
Jeg har laget min aller første utstilling. Jeg hengte opp broderier og skrev på gulvet, på veggene og sengetøyet. Alt som ble til overs av klær og saker og ting, la jeg i en gul plastsekk under senga. Det liknet et påskeegg. Nå er rommet ryddet. 

Jeg ble flyttet til et nakent rom med bare noen få eiendeler. 
Broderiene er forsvunnet for godt. 
Smykkene, nøklene og lappeteppet ser jeg ikke mer til. 

Overlegen tolket utstillingen som et tegn på alvorlig sinnssykdom. 
Men utstillingen lever i bevisstheten fortsatt. Egget ligger ennå til ruging under senga. 
En dag vil det klekkes. 

19. Jesus inspirerer
Kirkens dogmer om synd dunstet bort. For en befrielse. 
Jeg har ingen ting å skamme meg over. Det har heller ingen andre. 
Vi er lærende individer, alle sammen. 
Vi vokser og gjør så godt vi kan ut fra våre forutsetninger. 

Først nå begynner jeg å være åpen mot andre mennesker. 
Jeg prøver la være å dømme og istedenfor lytte. Jeg tror at Jesus kom med nøkkelen til fred. ”Loven er inni dere!” sier han. Jeg skal bruke intuisjonen og være selvstyrt. 
Kjærlighet og sannhet er drivkraften. 
Nå skal det arbeides. 

1999, juni
20. Jeg møter Judas, som er en bror. 
Jeg sitter under treet og knyter tau på plansjene som skal henges opp mellom lindetrærne. 
I alle dager! Der stikker det et blidt fjes fram bakom treet. Det er jo Judas! Han er en bror som har vært borte altfor lenge. 

Jeg er ved Eidsvolds plass nedenfor Stortinget. Den nye broren min kommer tre dager på rad 
og forteller hva Jesus egentlig mente. Jeg skriver og skriver. Men samtidig må jeg følge med på hvordan det går med utstillingen. Kanskje står det noen og leser som jeg bør snakke med? 
”Følger du ikke med så gidder jeg ikke å fortelle!” sier han. 
”Jo, jeg skal følge med!” svarer jeg.

21. Det er jul! 
Jeg har aksjonert fire dager på rad med utstillingen ”Fra Blakstad til Blomstad”. 
En eldre kvinne blir stående lenge taus mens hun studerer plansjene. Så sier hun: 
”Jeg har vært med på det der. Men nå arbeider jeg i hjemmesykepleien og hjelper folk.”

Det er fredag 18.juni. Jeg er lykkelig etter disse dagene. 
Jeg har møtt ærlige mennesker som har fortalt om sine erfaringer med psykiatrien. 

På trikken hjem til Kolsås etter endt arbeidsuke er jeg salig. Det er jul. Endelig kommer den på et riktig tidspunkt. Den nye broren min som heter Bela, er med meg hjem. 
Han ble trakassert der han bodde. Nå skal han få bo hos meg. 

Egentlig skal julen vare hele året. Den gjør menneskene gavmilde. 
Vi blir en del av naturens kretsløp når ressursene flyter dit behovene er. 
Da lyder englesang alle årets dager og netter.

22. Det ligger faktisk et julekort i veigrøfta på Kolsås! 
Jeg går av trikken og følger gangveien mot terrasseblokken der jeg bor. 
Der ligger det sannelig et julekort i veigrøfta! De hellige tre konger er avbildet utenpå. 
De bærer på skatter som de vil gi bort. 
Inni står det: ”God jul! Fra Volkswagen og Audi.” Jeg har det ennå. 

23. Gult er julens farge sammen med grønt og rødt. 
Jeg setter sammen tørkete smørblomster og mose i en kurv. Det er en julekurv. 
Jeg tar på meg røde strømper og mosegrønn genser og er pyntet til jul. 
Jeg henter barnebarna. De skal være hos meg denne helgen. 



24. Mange festdager skal feires samtidig med julen
Det er ikke bare julen som skal feires nå. Også 17.mai, Slaget på Stiklestad og ikke å forglemme lysfesten rundt St.Hans skal feires. Det handler om avskaffelse av hedenskap og seier for sannhet og kjærlighet. Folks bevissthet er frigjort fra illusjoner. 
Sanser og følelser er levende. Folk er glade sammen. 
De snakker fritt og åpent med hverandre. Det blir en stor og uforglemmelig fest. 

25. Lysfesten feires på Kolsåstoppen. 
Det er bare noen dager igjen til midtsommer. Folk vil komme fra nær og fjern og samles på Kolsåstoppen. Der skal festen være. Jeg roper det ut fra verandaen. Så kan løpeilden gå. Menneskene går inn i en ny tid. Kjærlighet og sannhet forvandler verden. 

26. Vinden smyger inn av vinduene om natten. 
Natten til lørdag får jeg ikke sove. Vinden blåser inn av vinduet, rører litt på dørene og fyller leiligheten. Det er noe særskilt med denne vinden. Det er noe urgammelt som gjentar seg, føler jeg. Lucia renser verden. Et slags følge drar forbi. Er det Åsgårdsreien? Jeg står opp. 

I det jeg passerer telefonen i gangen mot kjøkkenet, hører jeg den surre som et lite dyr. 
Lyspæren i vegglampetten slukker plutselig. Jeg må ha en uvanlig utstråling nå.

27. Jeg ringer til fylkeslegen. 
Jeg kjenner fylkeslegen. Han har hjulpet meg flere ganger med å lese tekster jeg har skrevet. Jeg mener at han har myndighet til å be direktøren på Blakstad sykehus endre grunnsyn og praksis. Jeg ringer ham og sier at han må gjøre det nå. Selv om det er lørdag må han reise dit. 

28. Barnebarna er julebukker. 
Fylkeslegen sier at det går ikke an å be direktøren på Blakstad sykehus endre systemet.
”Da er du ingen ordentlig lege!” sier jeg. ”Nei, da er jeg vel ikke det,” svarer han. 

Men jeg kan ikke bare godta det. Jeg vil reise med barnebarna hjem til ham. De har kledd seg ut og er så søte. Jenta ser ut som ei lita kjerring med skaut og skjørt. Gutten har et saueskinn på ryggen og likner en bukk. Vi kan ta trikken til Oslo, ringe på døra til fylkeslegen og trygle ham om å reise til Blakstad sykehus.

29. Havarerte prester
Verandadøren står åpen. 
To biller har havarert på spisebordet. De ligger på ryggen. 
Det er utslåtte prester som ligger der, tenker jeg med det samme. 
Vingene likner på messehagler. 

Illusjoner gjorde det mulig å bygge den kapitalistiske kulturen. 
Det tankefrøet som sikret underdanighet og materiell vekst ble plantet inn i flokken. 

Presteskapet bortforklarte at staten ga folk sykdom. 
Senere overtok medisinen det grunnsynet.

Balansen mellom autoritet og undersått var brutt.
De ulydige ble kalt for ”onde” og steinet i hjel. ( 5.Mos.21).
Folket måtte lystre om staten skulle overleve.
En sanksjonerte ulydigheten og skamstemplet den. 

Alt som har vokst seg stort, har en gang vært lite.
Overmakten forgrenet seg, ble til statsorganer og økonomisk system.
Urgamle maktstrukturer overlevde. 
De ble nedarvet i tankegang og tradisjon. 
Nå faller de.

Gå til del 2 >>

 

<<< Til FORSIDEN

Kontaktopplysninger: Send E-post til info@lysfest.no