HISTORIEN OM PLAKATUTSTILLINGEN 
”Fra Blakstad til Blomstad"
av Inger Emilie Nitter

 

Se den >> her



Begynnelsen


Året er 1989. 
Jeg har vært innlagt på Blakstad psykiatriske sykehus i et helt år. 
Det hjelper meg å sy. Når jeg holder i nålen og stoffet er det som om jeg syr sammen sjelen min. Arbeidsstua skal flytte inn i nye lokaler og er stengt. Derfor går jeg til vaskeriet og spør om å få noe gammelt sengetøy å sy av. Jeg får et revnet dynetrekk i hvit damask. 

Når jeg skal til å klippe i stoffet begynner jeg å tenke på menneskene som har ligget under det. Jeg føler at smerten deres var enda større enn min. Det er som om jeg hører en stemme fra klesskapet: ”Overlever du dette, må du en dag fortelle om det du har opplevd!” 

Jeg gjemmer sengetøyet i flere år. Endelig vet jeg hva jeg vil gjøre med det. Jeg syr oppå de hvite bokstavene med svart brodergarn. Det gir meg en fryd å gjøre det. Skadefryd heter det visst. Sykehusets navn blir stående i svart på hvitt i lange rader nedover dynetrekket.

Jeg holder det opp foran kunstneren. 
Han nikker og sier at det er pent arbeid. 
”Men uttrykket, da? Er det ikke for sterkt?” 
”Nei.” 

Jeg syr på en rekke kors for å illustrere selvmordene som psykiatrien er årsak til. 
I revnen syr jeg inn et blodrødt stoff. 
Kunstneren roser arbeidet. Det betyr mye. 
Jeg kaller montasjen ”Flerret fane”.

Jeg har mer på hjertet. Nederst broderer jeg: 
”Denne gangen er ammunisjonen hvit”. 
”Kapitalismen slo av menneskets varslingssystem for å vokse.” 
”Psykiatriens ideologi er like skadelig som nazismens.” 
”Det er rasehygiene å påtvinge folk kjemikalier.” 

Nederst broderer jeg: ”Psykiatriens grunnsetning er en bløff. 
Fabrikkert av American Psychiatric Association.”

Noen år senere fullfører jeg ”Flerret fane” og broderer på ”en skrekksommerfugl”. 
Den sier: ”Jeg er dessverre en skrekksommerfugl som sverter folk.”


På Karl Johan for første gang 


I mai 1998 demonstrerer jeg første gang på Karl Johan. 
Jeg har fått den gamle flaggsnora hjemmefra. Den bruker jeg for å henge opp det store seilet med påskrifter mellom lindetrærne. Så kan vinden ta budskapet og bringe det ut i verden. 
Jeg balanserer på krakken når Rådhusklokka slår 12 slag. 

En vekter vil se tillatelse fra grunneier og politi. De ligger i sekken. 
Jeg har nesten ikke sovet. Vekteren spør: 
”Er du nervøs?”
”Ja, jeg har vært så spent.” 
”Jeg merket det med en gang,” sier han, ”hvorfor gjør du dette?” 
”Jeg har vært psykiatrisk pasient og vil fortelle hva som skader pasientene.” 
”Det er alltid de mest sårbare som merker det som er ødeleggende,” sier han. 
”Ja, men det er bedre å være følsom enn usårbar og hard,” svarer jeg.

Jeg fortsetter å henge opp plakatene som har disse tekstene: 
”Dette er en markering med tanke på de som har mistet livet pga. psykiatriens uforstand. Medisiner har i mange tilfelle lagt ”indre landskap” øde og beredt veien for selvmord.”

”Den tradisjonelle psykiatriens tenkemåte, praksis og konsekvenser må tydeliggjøres og erstattes med konstruktiv terapi.”

”For deg som forstår alvoret i dette: 
Her kan du legge en blomst eller tenne et lys for de som mistet livet i psykiatrien.” 

Fire tegninger illustrerer tekstene. Jeg laget dem mens angsten ennå fylte meg. 
Senere kopierer jeg dem over på lerret. 
Det blir egne tekstilplakater med følgende tekster:
”En heller ikke kjemikalier i en blomstereng.”
”Tvangen forsterket angsten.”
”Det fantes ikke noe rapporteringssystem når behandlingen var tortur.” 
”Diagnosene fungerte som svart magi.”

Menneskemøter

1. Mens jeg ennå rigger til, kommer en gammel dame gående som øyeblikkelig kommenterer: 
”Ja, det er det verste svineri som fins!” 
Hun forteller om broren som har vært innlagt et helt liv og for ikke lenge siden ble overflyttet til egen leilighet der han driver med terrorringing til henne. 
Jeg sier at hun kan sette seg på krakken og fortelle mens jeg gjør i stand resten.

Hun fortsetter:
”Broren min har tvangstanker og mestrer ikke alenetilværelsen. Han er fortvilet og vet ikke hva han skal gjøre. -- Jeg ble ateist for mange år siden, etter å ha vært frelsessoldat og erfart hvor ille Frelsesarméen behandlet barna. Gutter som skulle straffes, måtte gå i jenteklær. Jeg ble bedt om å holde andakt en morgen, men sa ”nei”. Ikke ville jeg gjøre det og så gå tilbake til det frustrerende og vonde arbeidet. Jeg sa: ”Jesus kan ikke mene at vi skal handle slik!” 
”Jesus har nok en annen mening enn deg,” sa min overordnede.

Så forlot jeg arméen og ble ateist. Jeg kommer fra en intellektuell familie uten følelser. 
Men en dag så jeg en hestehov i veigrøfta og ble fylt av en stor glede. 
”Å Gud!” var de ordene som kom spontant. – 
Jeg har ingen egne barn. Men naboens tre barn har jeg tatt meg av, det er en fremmedarbeiderfamilie.”

Standen er plassert slik at elgen som står på plassen bakom, ser rett mot den. 
Skogenes konge vokter den, med andre ord.

2. En turist med kamera rundt halsen bruker ekstra lang tid. Vi kommer i prat. 
Han snakker engelsk og forteller at han er hollender og arbeider som psykiater. Han er på ferie hos noen venner. Vi drøfter terapiformer. Etter å ha arbeidet i ”communities” med 10-15 pasienter boende i fellesskap, har han begynt med en annen terapiform som gir atskillig bedre resultater. ”Den fungerer rett og slett,” sier han.

”Det er relativt unge mennesker jeg arbeider med, fra 16- 18 til ca. 30 år, de bor hjemme i familiene sine. Jeg kommer på besøk én gang i uka som fast rytme. 
Men hvis pasienten vil hoppe over en gang, gjør vi det. 
Alle som bor hjemme er med i samtalen. Det er ikke det dagsaktuelle livsinnholdet vi snakker om. Det er familiens historie, to - tre generasjoner tilbake i tid som er temaet. 
Her ligger røttene til familiens struktur. Det er en felles arv som alle eier og som ingen behøver å føle skam eller kjenne seg angrepet for. De er felles om gjenkjennelsen.”

3. En eldre kvinne stanser og sier strengt: 
”Hvorfor gjør dere dette? Hva vil dere oppnå? Det kan da ikke nytte noe!”
Så forteller hun om nabofamilien og sønnen med store psykiske problemer som ikke fikk behandling, bare tabletter. Sønnen ble til slutt funnet død i senga. 
Kvinnen hadde villet hjelpe dem. Hun hadde lest psykologibøker, men følte det hele så håpløst. 

Hun sier videre: ”En annen nabo var lege og jobbet på Ullevål sykehus som indremedisiner. Han protesterte mot å være med på oppvartingen fra legemiddelfirmaene. 
Kollegaene regelrett mobbet ham for det. - 
Jeg er en faens trollkjerring fra Nordland. Håper dere får til noe!”

4. Enda en eldre kvinne står lenge og studerer tekster og tegninger. Til slutt sier hun: 
”Jeg har vært med på det der. Men nå arbeider jeg i hjemmesykepleien og hjelper folk.”

5. Jeg kommer i prat med en utlending. ”Where are you from?” spør jeg. 
”I am from the holy city of Jerusalem,” svarer han og spør hvor jeg kommer fra. 
Da må jeg jo svare: ”I am from the holy mountain of Kolsås.” 
”Halleluja!” utbryter han.

6. Det kommer en svært gammel mann forbi, med en slunken plastpose. 
Han skal nok handle mat et sted. Lenge står han og leser. Jeg blir nysgjerrig på hva han mener og går bort til ham. Det er klare tanker han formidler. Jeg spør om å få notere ned det han sier, og det er i orden. Jeg skriver:

”Det blir vanskeligere og vanskeligere å forstå det enkle. 
Uten en forståelse av det enkle blir alt virkelig komplisert. 
Det må være det grunnleggende. 
Det vi mennesker fingrer med og forbedrer, det blir komplisert. 
Når vi finner noe å forbedre og klorer med det, går det andre veien.

Hvorfor har vi gjort Kristus så ualminnelig? Han som er så alminnelig! 
Han var en selskapsmann og måtte ha evne til både å si og ta imot det enkle. 
Han forsto mennesker uten så mange ord.”

Jeg lærer mye av å snakke med folk. Jeg får nye tanker og idéer av menneskene jeg møter. Utstillingen vokser i møte med publikum. 
En kar skriver ned teksten til ”Stakkars Robert” mens jeg venter. 
Jeg har ingen anelse om at utstillingen en dag skal komme til å telle 27 tekstilplansjer.


Jeg kalles åndsfattig

Jeg prøver å få aviser til å skrive om utstillingen, men det blir bare litt i lokalavisa. 
Jeg offentliggjør nå navnene til psykiatere som jeg vet har ødelagt mye for pasientene sine. Jeg lager en demonstrasjon på Karl Johan og skriver på store lakener hva det dreier seg om. 

Jeg skriver om kvinnen som må gå til et psykiatrisk senter hver 3.uke for å medisineres. Ellers tvangsinnlegges hun. Det som kalles sykdom, er reaksjoner på det hun har erfart, ikke minst tvangen på psykiatriske sykehus. 

Jeg forteller om naboen min som er psykiater. Jeg ba ham om å gi en ny vurdering av henne. Da svarte han: ”Ingen kan overprøve en lege som har stilt en psykiatrisk diagnose.”

”Jeg kaller tvangsbehandlingen ”tortur” og offentliggjør navnene på de ansvarlige fagfolkene, også navnet på min egen psykiater på Blakstad sykehus. 
Behandlingen han ga meg gjorde meg suicidal. 

TV Norge gjør opptak. 
Lederen i Norsk Psykiatrisk Forening sier at det er åndsfattige mennesker som står bak demonstrasjonen. Han truer med politianmeldelse. 
Psykiateren min på Blakstad føler seg dolket i ryggen, sier han.


Den narkomane gutten

Siste gang jeg demonstrerer ved Eidsvolds plass er i juni 1999.
En ung narkoman leser diktet av André Bjerke som jeg har malt på et seil. 
”Jeg er dikter, jeg også,” sier han og deklamerer dette diktet: 

Sprøytenarkoman

Det er morgen. 
Jeg er narkoman 
og trenger ei dose.

Jeg er livredd 
må inn i min 
trygge psykose.

Krampene danser 
i kropp og sjel. 
Dop må jeg ha 
for å føle meg hel. 

Dyret har våkna
det river og sliter
deler meg opp 
i stykker og biter!

Blodåra roper 
på stikk ifra sprøyta 
mens Dyret der inne
spiller på fløyta.

Det er dop overalt
men jeg må ha penger.
Jeg går over lik
for å få det jeg trenger.

Metodene er like 
psyke som meg. 
Det viktigste er at 
det ordner seg. 

Jeg raner en gammel 
kone en kveld.
Blåser i alt
også meg selv.

Jeg stjeler fra mor
kjære og kjente.
Jeg høster der det
er noe å hente.

Jeg er for svak til 
å slåss mot trangen
for svak til å kjempe 
mot narkoslangen.

Sprøytestikk!
Slangebitt!
Ensom! 
Kriminell!

Jeg er narkoman 
og vil dø 
av å drepe 
meg selv! 

For samfunnet er jeg 
et stort problem 
en flekk på fasaden 
som skulle vært ren.

Hjelpen de gir meg 
er harde straffer.
Det er den medisinen 
samfunnet skaffer.

Hjelpen jeg trenger 
er billig og grei.
Den består av 
mennesker som 
elsker meg.

Med kjærlighet bør
man bekjempe det onde. 
Slik vil samfunnet 
redde langt flere unge.

Hva kjærlighet er 
bør jeg kanskje forklare: 
det kan ikke kjøpes 
for penger, som vare.

Det er faktisk å ære og elske sin neste!

Jeg snakker til dere 
som tror dere vet, 
som ikke forstår vår virkelighet, 

Som opphøyd av 
medgang ser ned 
på de svake, 

og med argusblikk 
sier: 
”Se på det vraket!”

Jeg ber ham skrive det ned. 
Nei, det orker han ikke. Han vil ha penger. 
Jeg sier at han skal få det. 
Så setter han seg under lindetreet og skriver en lang stund og får betalt for jobben. 
Han undertegner diktet med ”Chris, Oslo, 15. juni 1999”. 

Senere skriver jeg diktet på et stoff, broderer versene og lager en plansje av det.

Fullføring av utstillingen

Vinteren 2000 utvider jeg utstillingen. 
Den ene plansjen gir impuls til den neste. 
Fra det siste oppholdet på Blakstad sykehus i 1999 har jeg tatt med noe sengetøy, som plaster på såret. ”Flammehemmet” står det trykt på det. 
Jeg liker den bunnteksten. Det betyr at plansjene jeg lager aldri vil brenne opp. 

Jeg har liggende to svære plakater med bilder av en løve og en leopard. 
Jeg fikk dem av en plakatklistrer på Kolsås stasjon. Underteksten er ”Goretex keeps you dry”. 
Nå klipper jeg ut dyrehodene og tegner omrisset på laknene, ett på hvert. 
Så kopierer jeg dyrene med akrylfarger så nøyaktig jeg kan. 
Jeg syr grønne tøyrammer rundt plansjene og slår inn maljer i hjørnene.

Løveplansjen får denne påskriften: 
”En tanke: at enkelte mener at de har større rett til ressursene enn andre er bakenforliggende årsak til konflikt og sykdom.”

Leoparden får denne teksten: 
”Følelser er ikke sykdom, men signaler. Psykiatrien sykeliggjør strukturer som menneskekroppen møysommelig har bygd opp gjennom millioner av år.”

Jeg har kommet inn i en dyreverden. 
Forsiden til diagnoseboka blir ryggskjoldet til ”Diagnose-edderkoppen”. 
Den sitter i nettet som jeg strekker opp mellom to vakre rosenbusker. 
Oransjefargen vil også være med. 
”Nei!” sier jeg, ”du passer ikke inn her!” Men den gir seg ikke. 
Da setter jeg en oransje klatt midt i den ene rosenbusken og ser at det er ild. Den begynner å slikke bortover edderkoppnettet. ”Diagnose-edderkoppen” vil brenne opp. 

Psykiatrisk diagnostikk har biblioteksnummeret 616.89. 
Det er ”dyrets tall”, slår det meg. 
Stryker jeg desimalene og teller dem mot venstre 9-8-7-6, kommer 6-tallet inn der det sto 1. 
Kapitalismen ble dyrisk og utsugende fordi psykiatrien satte menneskets alarmsystem til side.


Utstillingen overrekkes til Blakstad sykehus

På fødselsdagen min i 2007 ringer jeg spontant Blakstad sykehus og sier at jeg vil gi dem utstillingen. Jeg snakker med direktøren, han ber meg sende et brev. 
Jeg får et vennlig svar.

Så reiser jeg til sykehuset med den store kofferten med plansjer og den svære rullen med stive plakater. Jeg bretter dem ut på gulvet i den nye aulaen. De dekker nesten hele gulvet. 
Det gjøres avtale om når den formelle overrekkelsen skal skje. 

I utgangspunktet var det enighet om at jeg skulle holde et foredrag for psykiaterne. 
Det blir ikke noe av det. Istedenfor holder jeg et innlegg for en gruppe pasienter og ansatte på Lærings- og Mestringssentret på sykehuset. Jeg legger igjen et sammendrag og mail-adresse. 
Utstillingen henger på sentret en ukes tid. 

En av de som ser utstillingen er Gunn Helen Kristiansen, pasient på sykehuset og brukerlærer. Vi blir kjent. Gunn kontaktes senere av Siv Helen Rydberg. Alle har vi samme diagnose og opplever den som en stor ressurs. Vi innleder et samarbeid og går i gang med å stifte Lysfest. 

Utstillingen ble lagt ned i et rom i sykehusets kjeller. 
Etter en tid skriver jeg til administrasjonen og ber om at den vises frem. Det er ikke rom for det. Det gjøres avtale om at jeg henter utstillingen og tar ansvaret med å presentere den. 



NETTGALLERI:
Se den >> her

Utstillingen har vært vist disse stedene:

Karl Johans gate og Eidsvolds plass, 1998 og 1999
Sletner gård, Eidsberg 2000
Askim Kulturhus 2000
Årvoll gård, under Amalie-dagene i 2001
Rakkestad Kunstforening 2002
Oslo domkirke, krypten, 2004
Trefoldighetskirken i Oslo, 2007
Gjølstad-skolen i Rakkestad 2000-2009 

 

<<< Til FORSIDEN

Kontaktopplysninger: Send E-post til info@lysfest.no