EVENTYRET OM 

NEMSILATĺPAK


Det var en gang for veldig lenge siden et bitte lite land der alle hadde det godt. 
Folk jobbet og hjalp hverandre. Hver søndag lekte de sammen, unge og gamle. 
De dro ofte ut i skogen når det var fint vær. Var det regnvær, dro noen av sted mens andre holdt seg ved husene, koste seg med ulike sysler og laget mat og kaker. 

Hver fredag gikk de mest modige ut på utforskerferd.
Og hver lørdag kveld fortalte de om sine spennende oppdagelser.

Hver mandag var alle ganske stille. For de trodde på sansene sine i det landet og visste at bare når de var stille, kunne de sanse det aller mest alvorlige. Og det var best å oppdage alvorlige ting så tidlig som mulig, mente de, før de hadde begynt å vokse seg store.

Hver tirsdag fikk alle i det lille landet besøke slottet og snakke med kongen og dronningen. Folk sa rett ut, tydelig og klart, hva de mente om alt mulig. Og kongen og dronningen lyttet og tidde denne dagen, nikket og skrev tingene ned. 
De fikk høre mye, om folk som trengte trøst og hjelp, om fødsler og kanskje et dødsfall. 
Alt av betydning fikk kongen og dronningen vite. 

Så var det å sette i gang på onsdagen med å få tingene unna. Og folk meldte seg til dyst. 
De visste jo hva som trengtes å gjøres etter gårdsdagens møte og de meldte seg, alle sammen uten unntak. 

De aller eldste, som ikke orket verken å bære tungt eller gå lange veier, de kunne fortelle historier om livet og svare på spørsmål for de små som trengte å passes på. 
Slik hadde alle noe å gjøre og meningsfulle dager. 
Og ble det ledige hender og stunder, var det et hus med materialer som de kunne sy og lage vakre og morsomme ting av. De elsket å arbeide i det landet.

Men som du vet, livet skifter. 
En mandag kjente noen en uro. Bare de aller mest følsomme kjente den, aller dypest i sansene. De andre kjente ikke noe ennå. 
Vinden rørte svakt i greinene på trærne og fuglene fløy, pippet og sang som vanlig. 

De mest modige reiste av gårde. De klatret opp på det høyeste fjellet og satte seg til å speide. 
Derfra var det utsikt til alle kanter. Da kjente de mest modige at det støkket i dem. Flokker av mennesker og dyr nærmet seg. Telt var satt opp i det fjerne. Trommer varslet om krig. 

De rir hjem i all hast, det bærer rett til kongens slott. De forteller om det de har sett. 
Om natten ligger kongen våken. Hva i himmelens navn skal han gjøre? 
Da kommer det en ånd til syne. Først flyr den rundt i rommet, så stanser den over kongens seng og står stille i lufta. 
”Hvem er du?” spør kongen.

”Jeg er Nemsilatípak,” svarer ånden, ”jeg er kommet for å redde landet ditt.” 
”Hvor kommer du fra,” spør kongen, ”jeg har ikke sett deg før?” 
”Jeg har alltid vært her,” svarer ånden, ”men først i natt ser du meg.”

”Kan du virkelig fortelle meg hva jeg skal gjøre?” spør kongen. 
”Alt skal jeg fortelle deg ,” svarer ånden, ”bit for bit, stol på meg! 
Det er bare én ting du må love, at du aldri forteller om meg til noen.” 
”Ikke en gang til dronningen?” spør kongen. 
”Ikke en gang til henne,” svarer Nemsilatípak. ”Jeg vil si deg det du skal gjøre, skritt for skritt. Det vil bli vanskelig, men til slutt blir alt godt igjen, det lover jeg deg.” 

Ånden snakker med rolig stemme og kongen roer seg også. 
”Nå må du sove! Vi ses i morgen!” sier ånden. 
Kongen snur seg over på siden. 
Etter en stund sovner han og snorker så det durer i hele slottet.

Neste dag går kongen til det lille rommet i slottsmuren som bare han vet om, og setter to soldater til å vokte døren. Her kan han møte ånden uten at noen får vite om det.
”Nå, kjære ånd, er jeg klar til å høre,” sier han. 
Og der viser ånden seg for ham igjen. 

”Landet ditt må bli sterkere og rikere, ” sier ånden, ”bare slik vil det overleve. 
Du må splitte flokken din i to. Gi jord og status til den ene parten, og sett den ene til å drive den andre.” 

”Da blir det jo ikke lenger noe samfunn men en splittelse!” svarer kongen. 
”En liten stund må det være slik,” sier ånden, ”men så blir alt bra igjen.” 
”Så velger jeg den veien,” sier kongen, ”men jeg må finne noen til å gjøre det for meg.” 

Kongen gir ordre til soldatene om at de skal splitte flokken i eierskap og undersåtter. Tvang og straff må til for å greie det. Slik styrkes landet. Alle ser at rikdommen øker. Nabofolkene legger ned våpnene. Landet er for sterkt til å inntas. 

”Hvor lenge skal dette vare?” spør kongen. 
Folk begynner å bli syke og kongen skjønner hvorfor. Splittelsen er årsaken. 
Utforskertrangen får ingen bruke lenger. 

”Jeg vet ikke hvor lenge det varer før alt blir godt igjen,” sier ånden, ”jeg vet bare at det vil skje. Hør nå, det jeg sier er viktig, du må skjule det du har oppdaget. Bortforklar sykdommen! Fortell folk at den er deres egen feil. Ellers går alt i stykker!”

Kongen tar til side noen av sine stolte menn og forteller dem hva de skal gjøre: 
”Slå fast at sykdom skyldes menneskene selv og deres slekt. Jeg kaller dere leger, vil lønne dere godt og gi dere høy status.” Og han legger til: ”Det er for landet vårt vi gjør dette.” 

Landet vokser, det er rikt på gods og gull, vakre bygg og store veier. 
”Kan vi nå endelig bli et samfunn igjen?” spør kongen. 
”Nei, det går ikke ennå, ” sier ånden, ”spioner og speidere har vært her, de har sett hvordan vi arbeider, og nå gjør de det samme som oss. De vokser alle sammen.”

”Da ser jeg ingen annen mulighet,” sier kongen som nå har fått en dyp rynke i pannen, ”enn at vi blir sterkest og vinner over de andre. Til slutt kan vi danne en enhet.”
”Det er en tanke en konge verdig,” sier ånden, ”men det vil koste en innsats langt større enn hittil!”

”Hva må gjøres? Fortell!” sier kongen.
”Stram tøylene,” sier ånden. 
”Gjør statussystemet brattere. Gi folket følelsen av mindreverd. Skrem dem med illusjoner. Slik vokser landet ditt, du nærmer deg punktet der alt vil snu.”

Folket er som låst i en usynlig pyramide. 
De klatrer mot toppen, mot anerkjennelse og status og gjentar tankene og ordene de lærer. 
De tør ikke si hva de innerst inne mener av frykt for å miste plassen sin.

Bare de aller mest følsomme greier ikke tie stille lenger. 
De kjenner det skurre i kroppen, det er sannheten som vil frem. 
”Skambelegg den gruppen!” sier Nemsilatipak, ” overlat det til prestene og legene, så slipper du å gjøre det selv.”
Den mest frittalende og følsomme gruppen skamstemples. 
Ingen vil ha med dem å gjøre, for skam er smittsomt. 

Kongen ser for seg det endelige målet. 
Han er lettet over at den lange veien mot lyset nærmer seg slutten. 
Han føler seg splittet og orker snart ikke mer.

”Vi mangler jo det viktigste,” sier han, ”skjønnheten er borte, gleden også. Himmelen er som formørket. Mange har blitt voldelige av stresset. Folket ruser seg. Nå vil jeg ikke mer. Nå må det være slutt!”

Og ånden ser at kongen mener alvor. Han sier: 
”Ja, menneskene er slitne. Bare en eneste liten ting til skal du gjøre nå, og da er du i mål!”

”Si hva det er,” sier kongen trett. 
Og ånden sier: ”Alt det folket ditt plages med, skal du skrive ned i en bok. 
Søvnløsheten og uroen, angsten og depresjonen, konsentrasjonsvanskelighetene, alkoholismen og narkomanien, ja, til og med marerittene som folket ditt har om natten skal du skrive ned. ”Boka om Feilreaksjoner” skal boka hete.”

”Ja, men det er jo løgn og bedrag! Folket mitt reagerer jo logisk, det er orden og presisjon, alt sammen! Hver bidige reaksjon er sann motstand mot overmakten du har fått meg til å bygge opp! Det er folkets ærlige motstand vi snakker om!” 
Kongen er rasende, han er sliten, han orker ikke mer.

”Dette er virkelig det aller siste jeg ber deg gjøre,” sier ånden, ”det er ingen annen vei å gå, denne veien eller utslettelse.”

Og kongen roer seg ned og lager en bok med alle reaksjonene som menneskene får under trykket fra Nemsilatípak. Det blir en tykk bok på 1000 sider.

”Nå er oppdraget mitt over,” sier ånden. 
”Ja, men vi er jo slett ikke i mål!” svarer kongen. 
”Bare vent en liten stund og gled deg, ” sier Nemsilatípak, ”nå drar jeg østover. 
Når jeg er tilbake, vil du se et stort lys!”

Nemsilatípak reiser nå til Kina. Den kommer dit sent på kvelden, akkurat tidsnok til å se 5 lysende ringer i lufta. Og den hører en stor stemme si: ”En verden - - - en drøm!”
”Nå har jeg levd lenge nok,” tenker den, ”det siste jeg vil gjøre er å fly rundt resten av jorda.” Og den fortsetter reisen mot øst, mot soloppgangen.

Idet solen står opp er Nemsilatípak hjemme igjen. 
I rommet, der ingen andre enn den og kongen har vært de siste tre tusen årene, trekker den sitt siste sukk. Bare bokstavene fra navnet ligger igjen på gulvet, som et minne, men motsatt vei etter fallet. Ikke lenger Nemsilatípak, men kapitalismen. 
En tåre renner over i'en. Hvor den kom fra vet jeg ikke. Blekket renner utover og bokstaven blir til en ú. Etter sin død heter ånden Kapútalismen.

Et stort lys går opp for kongen. Han roper:
”Landet ble verdensmakt takket være folket som ble holdt nede. Nå er det frigjøringstid. 
Jeg vil lage i stand en stor fest og samle de andre flokkene og fortelle dem dette. 
Det er på høy tid.

Festen skal være på det hellige fjellet der kilden med det levende vannet renner til alle årstider. Der kan alle hente drikke. Så tenner vi et stort bål på toppen og forkynner fred i verden. Nå skal dagene igjen få rikt innhold, slik det var en gang.” 

Han løser soldatene fra vaktoppdraget, lar døra stå på vid vegg og løper og finner dronningen. 
Tiden som har gått kjennes som en lang og riktig kald natt. 
Nå er det en ny morgen.

Snipp snapp spinne 
så er eventyret inne 
samfunnet skal vinne!

 

<<< Til FORSIDEN

Kontaktopplysninger: Send E-post til info@lysfest.no