OM STIFTERNE AV LYSFEST

 

 

Inger Emilie Nitter

Grunnskolelærer

Kunstner

 

 

 

 

 

 

Hun forteller:

Jeg ble født i Bærum i 1949. Oppveksten var fargerik og sunn på mange måter. Mor fortalte eventyr og far tok oss med på turer i skog og fjell. Disse erfaringene hjalp meg i motgangen jeg møtte som voksen.

Psykisk lidelse har fulgt familien min i generasjoner. Så da jeg tidlig merket at mitt indre var et stort kaos av tanker og følelser, trodde jeg at jeg var en av dem som hadde ”et vanskelig sinn”, som det ble sagt.

Jeg fikk angst og depresjon,  mani og psykose og ble ansett som ”alvorlig sinnslidende”, først med diagnosen ”ustabil personlighetsforstyrrelse” og dernest ”bipolar affektiv lidelse”.

Medisinene gjorde meg suicidal. Flere ganger opplevde jeg at medpasienter i sykehuset begikk selvmord. Jeg ble tidlig sikker på at det ikke var noe galt med pasientene men med det psykiatriske systemet.

Jeg så likhetstrekk mellom psykiatrien og mitt eget oppvekstmiljø. Begge kulturer hadde fastlagte regler for hvordan livet skulle bygges opp. Innenfor dem måtte jeg tilpasse meg. Familien min var preget av kirke- og finansmakt. Jeg lærte ikke meg selv å kjenne, men ble en kopi av et oppsatt ideal. Det var ikke min families feil. Den var bare lojal mot rådende krefter i samfunnet.

Det var andre mål enn de offisielle som motiverte meg. Jeg opplevde en konflikt mellom to ulike livsformer. Min ble sykeliggjort fordi den truet det etablerte. Den sterke parten har brukt tvang, medisiner og diagnoser for å beholde kontrollen. Det er rasehygiene når folks tanker og adferd stemples som ”mental uorden” og de påtvinges kjemikalier.

Dypt i kroppen satt skrekken over å være en del av et system som jeg kjente meg fremmed i. Med et nyfødt barn i armene ble fortvilelsen stor. Da ble sinnslidelsen tent for alvor. Angsten gikk til bunns. Den var et varsel om å etablere seg på nytt. Jeg begynte å se på meg selv som frisk og de ubehagelige følelsene som veiledende signaler fra naturen.

Det sporet viste seg å være riktig og hjalp meg trinn for trinn gjennom og ut av den psykiske lidelsen. Nå fant jeg tanker og ord som stemte med kropp og virkelighet. Det indre kaoset av tanker og følelser skyldtes at det ikke hadde vært rom for den personligheten jeg var. Alt ble stengt inne istedenfor å bli konstruktivt kanalisert.

Psykosene hadde et både skremmende og fantasifullt register av symboler.

Bildene var forbløffende eksakte da tolkningen begynte.

 

Å tro at noen er litt galt skapt er å lage en diabolus (latin: djevel) som er alle steder og ingen steder. Vi blir redde for at det kanskje er noe galt med oss selv eller andre vi møter.

Min livsinnstilling er at vi mennesker har et ansvar for å lage det så godt som mulig, - ikke bare for oss selv, men for hverandre. Der ligger kimen til glede.

Alle er vi øyenstener i en større sammenheng, noe unikt uansett!

 

Jeg holdt altså på å omkomme som pasient ved Blakstad psykiatriske sykehus under et lengre opphold i 1988/89. Jeg forsto at dersom jeg fulgte psykiatriens råd, ville jeg aldri bli frisk.

Det var som en stemme sa til meg: ”Overlever du dette, må du en dag si ifra om det du har opplevd.” Det tok lengre tid enn jeg først antok.

 

Arbeidet har vært som å gå en tur i all slags terreng. Underveis møtte jeg mennesker som ga av sine verdifulle erfaringer. I siste etappe fikk jeg igjen psykose, med veiledende symbolikk.

I 1999 ble jeg tvangsinnlagt to ganger og erfarte systemet like ødeleggende som 10 år før.

Psykiatrien definerte virkeligheten. Metoder og menneskesyn var gitt.

Bakom en pen overflate ble det utført terrorhandlinger av mennesker med bundet mandat.

   

 

<<< Til FORSIDEN

Kontaktopplysninger: Send E-post til info@lysfest.no