|
| |
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
8. PSYKIATRIENS TAPTE KRONE (1999)
Det føles som om jeg står midt i restene etter et jordskjelv.
Det ser ut som en bombe har slått ned. Det er vanskelig å rydde.
Riktigere kjennes det å venne seg til kaoset.
”Kosmos oppstår av kaos,” tenker jeg. En venn stikker hodet inn og slår opp latterdøra.
Synet minner visst om skogen. ”Busker og bar,” ler hun.
Tankene leter etter faste holdepunkter. Jeg tenker på brevvennen min.
Han skriver at jeg trenger å stole mer på meg selv og råder meg til å pakke sekken og være landstryker en periode. Det er den beste medisinen. Det tar tid før jeg våger å ta det skrittet. Men nå gir jeg husnøklene til leietakeren og går ned trappen i selvaagblokken der jeg har bodd i 20 år. Jeg har ryddet leiligheten og fått system på galskapen.
Det viktigste ligger i ryggsekken.
Etter en tid kommer jeg til Haraldsheim ungdomsherberge.
Inntrykkene har vært sterke. Igjen er jeg psykotisk. Jeg har hentet en barnevogn i kjellerboden hjemme og tatt med en rekke ting jeg mener kan komme til nytte. Jesusbarnet er i vogna.
Han er kjærligheten og sannheten. Når undertrykkelsen opphører, våkner menneskene.
Trangen til å leve i kjærlighet og sannhet er i alle.
Resepsjonsvakten ser hva jeg holder på med.
Han sier at jeg skal være påpasselig og se meg godt for.
Han sier at kjærligheten er den eneste kraften som ikke blir mindre av å brukes.
Neste natt sover jeg ikke. Jeg vil gå ned gjennom Torshovdalen til byen med barnevogna neste dag.
Jeg tar på meg ”Psykiatriens tapte krone” og legger et elgskinn over ryggen.
Det er som om den store musikken spiller på meg.
Jeg synger at det er dommedag, men at ingen behøver å være redde.
I en tom fiolinkasse ligger det skuresaker.
Jeg roper det ut: ”Det skal bare vaskes litt i Bibelen så vi ser hva som står der!”
Litt jord fra veigrøfta passer fint som sminke på en sånn dag.
Der finner jeg også en glorie som en psykiater har mistet.
Det er metallringen fra en hjulkapsel.
I sentrum går jeg innom et par avisredaksjoner og forteller hvilken dag det er.
Barnevogna humper gjennom svingdørene. Men vi blir snart vist veien ut igjen.
Jeg triller ned mot Stortinget. Der stiller vi oss opp ved siden av statuen av Christian Krohg. Han sitter der stor og alvorlig med penslene sine.
Jeg synger og jodler. En gammel dame står og hører på. ”Du gjør meg glad, du!” sier hun.
Politiet kommer. De er blide, de også. Noen har blitt redde fordi jeg har ropt at det er dommedag, sier de. Politiet vil kjøre meg tilbake til Haraldsheim. Men først tar de noen telefoner. Så er de reiseklare. Barnevogna får plass i bagasjerommet.
De kjører meg ikke til ungdomsherberget, likevel, men til legevakten.
Jeg triller Jesusbarnet inn med ”Psykiatriens tapte krone” på hodet.
Jeg skal tvangsinnlegges på Blakstad sykehus, får jeg vite.
En kvinne i sivil sitter ved siden av meg i baksetet.
Jeg snur meg og ser at barnevogna er med.
Men ”Psykiatriens tapte krone” har jeg glemt å passe på.
Vi er fremme på sykehuset, jeg går ut av bilen, det er som om himmelen er full av musikk. Skyene ligger i lette striper som notelinjer på lyseblå bakgrunn. Jeg marsjerer litt frem og tilbake som en Hitler utenfor inngangen for å illustrere det systemet jeg skal inn i.
Så låses jeg inn i den lukkete avdelingen.
Senere leser jeg i journalen: ”Hun tror at hun er Hitler.”
Jeg får beskjed om å vente i det lille besøksrommet.
En kar stikker innom og forteller at han er fra Moss og ble tvangsinnlagt fordi han pissa på et tre i byen. Han kom i krangel med politiet, sier han.
Tiden går og jeg blir lei av å vente. Jeg går ut av rommet og bortover korridoren.
En pleier kommer etter meg. Jeg begynner løpe. Da kommer pleieren etter og kaster seg over meg bakfra. Jeg faller med hodet rett i veggen, med vekten fra begge kroppene oppå den ene armen. Det er ingen grunn til bakholdsangrepet, for alle dørene er låst.
Hånden hovner opp og er vond.
Jeg møter igjen medpasienter som jeg ikke har sett på 10 år. De går langsomt og sier ingen ting. De er som gisler, innesperret for å rettferdiggjøre systemet. Jeg kunne vært en av dem. Blikkene våre møtes. Vi smiler til hverandre. Jeg kjenner varmen og dybden i øynene deres.
Jeg ber om å få slippe medisiner. En utsending fra fylkeslegen snakker med meg. Men det gjøres tvangsvedtak om at jeg skal medisineres. Brevet sendes også til eldstedatteren min.
I brevet står begrunnelsen, at moren hennes er ”farlig for seg selv og omgivelsene”.
En del av behandlingen er ”skjerming” som betyr at jeg må være på rommet hver halvtime. Den andre halvtimen kan jeg være ute i avdelingen. Døgnet inndeles slik for å gi meg indre struktur, sies det. Jeg ber om å få låne nål og tråd på kontoret. Så sitter jeg i senga og syr. Banker personalet på døra, syr jeg på skjørtet jeg har på meg.
Men ellers syr jeg et spørsmål på dynetrekket:
”Ville E. Munch malt sine bilder hvis han var blitt medisinert?”
Jeg broderer store løkkebokstaver på sengetøyet.
Mosse-mannen er der ennå. Vi har snakket en del sammen.
Han er full av energi men får ikke reise hjem. Han har også ”skjerming”.
Jeg skjønner at den nesten får ham til å gå på veggen. Han blir høyrøstet og urolig.
En dag spenner de ham fast i senga og gir ham en sprøyte.
Etter det er han ikke seg selv. Jeg ser at mannen er redd.
Så reiser han.
Etter tre uker sier pleieren at hun ser at medisinene har hjulpet.
Da henter jeg koppen med pillene fra klesskapet og viser dem frem.
Helt siden fylkeslegens vedtak har jeg spyttet ut tablettene og lagt dem i en kopp.
Den dagen jeg fikk vite om medisinvedtaket kom en venn på besøk. Han lærte meg hvordan jeg kunne gjemme tablettene i munnen. Jeg trente med tannstikker som var brukket opp i småbiter. Passet jeg på å sitte med høyre side mot sykepleieren under medisinutdelingen, kunne jeg gjemme pillene til venstre i munnen, smile og late som ingen ting.
To psykiatere kommer for å snakke med meg.
En gammel bestemmelse i journalen sier at det skal være to til stede. Det er fordi jeg skal være så vrien og vanskelig å snakke med. Den bestemmelsen redder meg nå.
For psykiaterne er sterkt uenige. Den ene er så sint at hun kjemper for å beholde maska.
Den andre er vennlig. Jeg utskrives samme ettermiddag.
Det er midt i desember. Barnevogna med Jesusbarnet tok vennen min med seg den dagen han lærte meg å gjemme pillene i munnen. Den sto til oppbevaring på sykehusloftet.
Men ”Psykiatriens tapte krone” er vekk. Vi finner den ingen steder.
Borte var den og borte ble den.
Antakelig ble den kastet i søpla på legevakten. Det var like godt.
Jeg tar med meg det broderte dynetrekket og lakenet som plaster på såret.
Jeg vil lage flere plansjer.
Jeg går veien bortover til bussen og tror nesten ikke det er sant.
Jeg har sluppet helskinnet ut av løvens gap. Jeg har vært heldig og bare blitt rispet litt i.
Nå vil jeg slikke sår. Jeg reiser til Haraldsheim igjen.
Først nå slår angsten over det jeg har opplevd de siste tre ukene ordentlig inn.
Tanken på at jeg kunne blitt holdt tilbake og tvangsmedisinert skremmer mest.
Neste dag går jeg oppover i åsen bakom ungdomsherberget.
Jeg følger stien, får høyde og kan se utover byen.
Litt nedenfor sitter den røde dompapen i bjørka.
Den har blåst seg opp i vinterkulda.
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
1. Tankefrøet (1988/89)
2. Mahoniakvisten (1989)
3. Den første utstillingen (1989)
4. Blakstads venner (1989)
5. Søster Annie (1989/90)
6. Et indre fyrverkeri (1999)
7. Den styrkende fallosen (1999)
8. Psykiatriens tapte krone (1999)
9. Det nye livet (2009)
|
|
