|
| |
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
7. DEN STYRKENDE FALLOSEN (1999)
Kunstneren kommer på tirsdagen. Han er hos meg et par timer. Han må ha en innebygd autoritet for ingen finner på å forstyrre oss. Han kler av seg og elsker med meg.
Det er en trøst selv om jeg sover mer enn jeg er våken.
Straffesprøyta virker ennå.
Jeg får flere indre bilder.
Kloakkanlegget på sykehuset er tett.
Det blir oversvømmelse og alle dører må låses opp.
Sykehuset har brukt altfor mye såpe i forsøket på å vaske bort pasientenes svarte sider.
Oslofjorden blir full av skum.
Det står om det i avisene og alle ler.
På torsdagen snakker jeg med en ny lege. Han vil at jeg skal begynne med litium.
Jeg har ikke lyst, men han overtaler meg. Når jeg skal sove, er det umulig å falle til ro.
Det er som om ørsmå maur har invadert meg og kryper rundt i hele kroppen.
Jeg prøver å finne hvile i alle stillinger. Utpå morgensiden sovner jeg omsider.
Neste kveld er det like vanskelig å sovne. Jeg sier ifra til legen.
”Det er ikke noe problem,” sier han, ”du skal få sovetabletter.”
Da sier jeg: ”Det er ikke riktig å presse meningene dine på meg.
Du skal ha respekt for meg og støtte mine synspunkter!”
Jeg får slippe medisiner men må være på sykehuset i tre uker til observasjon.
Det er vakker midtsommer. Selv om jeg er på lukket avdeling kan jeg gå fritt ut og inn.
Jeg går mye tur alene. Kunstneren kommer en gang til. Det er hyggestund på rommet. Jernsenga triller ut på gulvet og lager musikk. Han kaller den en panservogn.
Vi går tur sammen, svømmer og spiser jordbær på rommet.
Jeg opplever at jeg er i en fredskultur og har lyst til å hjelpe folk.
Jeg hører sammen med andre mennesker og får lov å komme nær og hjelpe dem.
Folk har tillit til hverandre. Det gir glede, samhørighet og dyp mening.
Jeg kommer til at det er like mange grunnfølelser som dager.
Mandagen er preget av medfølelse og sorg, tirsdagen av sinne.
Onsdag fylles av arbeidsglede, torsdagen av nysgjerrighet og utforskertrang.
Fredagen er det fantasi og leikelyst.
Lørdag preges av erotisk salighet og søndag av takknemlighet og fellesskapsfølelse.
De følelsene blir igjen når menneskene frigjør seg.
De virker dynamisk på hverandre, som lyse og mørke farger i en helhet.
Selvsagt er de ikke knyttet til dager.
Det var bare da jeg lette etter dem.
Hodet er fullt av tanker som jeg skriver ned.
Bunken med papir vokser.
Jeg har sterke følelser.
Jeg går langsmed stranda og kjenner en himmelsk lykksalighet.
Det er en erotisk beruselse.
Jeg ser for meg kunstnerens mannslem hogd ut i et lyst treslag.
Jeg berører den ikke, bare beruses.
Så vakker den er.
Energien fra fallosen styrker meg.
Jeg tenker på kongens scepter som et symbol på makt.
Det jeg nå sanser, er det samme, tenker jeg.
Jeg hører hva pleierne sier til de andre pasientene:
”Du blir ikke frisk uten medisiner.”
”Du har en forstyrrelse i hjernen. Derfor må du ta medisinene.”
”Du kommer ikke hjem uten at du tar medisiner.”
De sier det vennlig.
Ingen sier at kjemikaliene stanser den naturlige prosessen som bygger opp en god orden i hjernen.
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
1. Tankefrøet (1988/89)
2. Mahoniakvisten (1989)
3. Den første utstillingen (1989)
4. Blakstads venner (1989)
5. Søster Annie (1989/90)
6. Et indre fyrverkeri (1999)
7. Den styrkende fallosen (1999)
8. Psykiatriens tapte krone (1999)
9. Det nye livet (2009)
|
|
