|
| |
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
6. ET INDRE FYRVERKERI (1999)
Da jeg var innlagt, var det som en stemme sa til meg:
”Overlever du dette, må du en dag fortelle offentligheten om det du har opplevd.”
Det tar 10 år før jeg står på Karl Johan med den første plakaten.
Det er som å gå over en terskel.
Så vokser det frem en hel rekke i samspill med publikum.
Datoen er 18. juni 1999.
Gleden har vært stor de siste dagene.
Mange har lest plakatene og snakket med meg.
Jeg føler at det er jul.
Jeg går hjemover fra trikken.
Der ligger det sannelig et julekort i veigrøfta! Med bilde av de hellige tre konger.
”God jul og godt nytt år! Fra VW og Audi” står det. Jeg har det ennå.
Psykosen er som et fyrverkeri av lys og farger. Den er kjernekraft og reflekterer det som teller i menneskeflokken. En kaskade av symboler flommer gjennom hodet mitt denne helgen.
De indre bildene kommer etter hverandre som perler på en snor. Hovedtemaet er forbrødring. At vi skal dele på ressursene. Jeg er utenfor tiden og føler kontakt med alt og alle.
Jegeren har kommet og ler litt av situasjonen. Han ber meg om å rydde. Men jeg er ute av stand til det. Jeg setter meg ved pianoet og sier at de andre kan rydde.
”Jeg kan lage musikk til arbeidet,” sier jeg og spiller.
Jegeren sier at jeg aldri har spilt så fint noen gang.
Denne helgen fosser det rundt 50 ulike og klart avgrensete symboler gjennom hodet.
Det er som en kjedereaksjon. En impuls tenner den neste. Senere skriver jeg ned alt sammen. Det tar tid å forstå betydningen. Bildespråket er så uvant.
Et enkelt symbol rommer store sammenhenger.
Det er et effektivt språk når jeg får taket på det. Det må være et kollektivt bildespråk. I Bibelen brukes det mye. Men prestene har feiltolket symbolene.
Hva satte i gang skredet av bilder? Min vietnamesiske nabo ga den første impulsen.
Vi hadde følge på trikken til Oslo. Den musikalske kommunikasjonen åpnet sinnet mitt. Hendene hennes berørte meg samtidig med at hun snakket.
Energien fra Bela Kiss forsterket gleden. Han kom til standen på Karl Johan og fortalte hva Jesus egentlig mente. Han er en stjernegutt som tente fyrverkeriet.
Helgen er snart slutt. Begge døtrene mine har kommet og flere i familien. Pappaen til barnebarna sitter fast på flyplassen i Athen. Det ble krøll på navigasjonsutstyret på flyplassen. Det må være de samme kreftene som virker både her og der, tenker jeg.
Forvandlende krefter.
Jeg skal tvangsinnlegges. Litt før midnatt kommer det to politifolk, en kvinne og en mann.
De er vennlige og sier at de skal kjøre meg til Blakstad sykehus, at jeg må pakke sammen klær og toalettsaker. Jeg sitter ved siden av politikvinnen i baksetet. Hun har lyseblå skjorte.
Jeg kjenner at det er noe stivt under den. ”Har du skuddsikker vest?” spør jeg. ”Ja,” sier hun.
Jeg får klem av begge to før jeg låses inn på lukket avdeling. Jeg får et eget rom, det er på tide å gå i seng. Men jeg er så full av energi. Det er ikke lett å sove. En mannlig pleier setter seg ved siden av meg. ”Du har opplevd mye vondt, du,” sier jeg til ham. Ansiktstrekkene hans tyder på det, synes jeg. Han smiler. ”Nå må du sove,” sier han. Men jeg greier ikke det.
Jeg snakker om Tryms nøkler, de som åpner fjellet.
Jeg føler at den nye broren min, Bela, står utenfor og vil inn. Han må ha kommet seg ut til sykehuset på en eller annen måte. Han sjonglerer med fargerike baller og er som en joker som får hierarkiet til å falle. Jeg ber pleieren om å gå ned trappa og slippe inn Bela.
Pleieren går og blir borte en liten stund. Så kommer han tilbake og sier at det ikke var noen utenfor, likevel. Da slår jeg meg til ro.
Jeg ligger alene og prøver å sove. Men jeg er lys våken. Jeg er så full av musikk.
Nå står jeg opp og legger klesskapet ned på gulvet. Prøver klangen. Den er ikke noe særlig.
Nattbordet derimot har gode lyder. Jeg banker på det fra mange sider og slår igjen døra og skuffen. Jeg begynner å synge og hoie. Det er fin akustikk i rommet for det er nesten ingen ting der. Jeg får holde på uten at noen bryter inn. Så legger jeg meg til å sove.
Jeg våkner tidlig og går ut på gangen. Der møter jeg et par kvinnelige pleiere.
Jeg forteller at vi er nornene under Yggdrasil-asken. De danset som gratier i florlette klær under trærne hjemme. Jeg sier noe om at kvinnene har kontakt med fortid, nåtid og fremtid og at nornene spinner sammen nervetråder og tanker til en helhet. Pleierne hører på det jeg sier, smiler og sier at det er fine ord. Jeg tar dem i hendene og vi danser litt.
Frokosten får jeg på et brett inn på rommet. Jeg sitter i senga og spiser.
Det smaker godt med kaffe og smørbrød.
Så kommer vakthavende lege for å snakke med meg.
Han hilser og setter seg på en stol.
Det kommer to pleiere for å være til stede under samtalen.
Legen begynner å spørre meg ut om forskjellige ting.
Han sitter så stivt på stolen.
Armene er knyttet foran brystet og beina er i kors.
”Det er vanskelig å snakke når du sitter så anspent på stolen,” sier jeg.
Han overhører det jeg sier og spør meg bare videre på listen med spørsmål.
Da tar jeg spontant og sender ham den siste melkeskvetten.
Jeg ser at pleierne har vanskeligheter med ikke å le.
Legen forlater rommet.
Pleierne kommer tilbake med en sprøyte. De ber meg legge meg på siden i senga.
Så får jeg en injeksjon i låret. Det er straffesprøyta. Jeg ser aldri noe mer til denne legen.
Det varer ikke lenge før jeg kjenner at den store trettheten siger innpå.
Først tre dager etterpå kan jeg gå og snakke normalt.
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
1. Tankefrøet (1988/89)
2. Mahoniakvisten (1989)
3. Den første utstillingen (1989)
4. Blakstads venner (1989)
5. Søster Annie (1989/90)
6. Et indre fyrverkeri (1999)
7. Den styrkende fallosen (1999)
8. Psykiatriens tapte krone (1999)
9. Det nye livet (2009)
|
|
