Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
5. SØSTER ANNIE (1989/90)
Det er dagen før jeg fyller 40 år. Jeg kommer hjem til den tomme leiligheten der ingen har bodd på over et år. Jeg føler meg så lettet og glad. Morgenen etter tar jeg frokosten med meg i senga. Jeg legger en småblomstret duk på brettet, koker egg, rister brød og lager te i en liten tepotte. Så tenner jeg stearinlys og tar med alt inn på soverommet.
Hele vinteren har jeg gledet meg sånn til denne fødselsdagen.
Da jeg kjente livskraften komme tilbake tidligere på vinteren, leide jeg et stort festlokale.
Jeg sender nå invitasjoner til familie, venner og gamle lærerkolleger. Festen skal være om 14 dager. Arbeidet med å forberede de praktiske tingene begynner. Jeg maler bordkort med en spesiell blomst til hver. Jeg finner frem sanger, kopierer og forbereder leker vi kan more oss med. Gjestene skal ha med en matrett hver istedenfor gaver, så det er overkommelig.
Det blir en minneverdig fest. Men allerede utpå natten kjenner jeg utryggheten sige innpå. Fremtiden ligger der svart og uviss. Nå bærer det visst utfor igjen. Tankene går til medpasientene, både de som er døde og de som sitter fast i diagnoser og medisiner.
Med egne øyne har jeg sett hvordan psykiatrien bryter ned mennesker.
Det verste er at behandlerne ikke selv skjønner det.
Barna bor hos jegeren. Jeg har ingen jobb. Ingen av problemene mine er løst. Tvert imot, de har blitt enda større. Jeg sitter blant blomstene jeg fikk til fødselsdagen og er redd.
Jeg bryr meg ikke med å vanne plantene. Betlehemsstjernen henger slapt ned og visner mer og mer. Den ser livløs ut som meg selv. Jeg har angst fra jeg våkner om morgenen til jeg legger meg om kvelden. Forgjeves prøver jeg å døyve den med alkohol og piller men blir enda mer opprevet og fortvilet.
Psykiateren på sykehuset sa at jeg hadde ”en biologisk feil” og kom til å trenge medisiner resten av livet. De som falt inn under kategorien ”alvorlig sinnslidende” kom i den kategorien.
Kjemikaliene har gitt meg fremmede følelser.
Det indre livet, evnen til å sanse skjønnhet og kjenne trygghet, er ødelagt.
Kanskje skyldes de ukjente og skremmende følelsene ”den biologiske feilen”?
Jeg føler meg fortapt. Vil helst bare dø. Men jeg tør verken legge meg på togskinnene eller hoppe utfor fjellet. Så langt ned kommer jeg at jeg ber en lege om å få meg innlagt igjen.
Han søker om plass på sykehuset, men søknaden avvises. Legen forstår ikke avslaget.
Det blir redningen min.
Jeg snakker med ukjente mennesker. Først ser jeg etter om ansiktsuttrykket er godt, at personen ser snill ut. Så tar jeg kontakt og sier for eksempel: ”Jeg er dypt fortvilet. Hva er meningen med livet?” Til min overraskelse møter jeg bare vennlighet.
Noen sier at livet ikke er lett for noen. At alle sliter, egentlig.
Tidligere har jeg nærmest vært folkesky. De gode erfaringene helbreder mye av angsten for andre mennesker. Det er som om jeg samler varmen jeg får i en kurv.
I psykiatrien kalte de det ”ukritisk oppførsel”.
Men angsten er der, likevel. Den slipper ikke før jeg legger hodet på puta om kvelden.
Jeg leter etter en hjelper og kontakter spontant alle slags folk, kunstnere og religiøse ledere. Jeg ringer på dører hos fremmede folk. Jeg er desperat.
Et bilde kommer frem på netthinnen. To mennesker gir hverandre en klem. Flere år tidligere har jeg sett TV-programmet ”Dette er ditt liv” der kinamisjonæren Annie Skau Berntsen møter igjen en kinesisk kvinne. De har ikke sett hverandre på 25 år.
Etterbildet av klemmen får meg til å ringe søster Annie.
Hun er mild i stemmen, lytter til det jeg har å si og trøster med ord som sier det motsatte av de jeg hørte i psykiatrien:
”Alt som har gått i stykker, vil gud sette sammen igjen, på en ny måte, så det holder.”
Så får jeg besøke henne i Horten.
I stua er det dekket på med kinesiske tekopper.
Jeg øser ut av tankene og følelsene alt det som gjør meg så opprevet.
Ingenting av det jeg sier forstyrrer roen hennes.
Søster Annie er en stor og vennlig kvinne.
Hun sier at Jesus ikke dømmer så hardt som vi mennesker ofte gjør.
Hun tror visst at jeg er i en dyp forvandlingsprosess.
Hun ber til Jesus. Med enkle ord hører jeg henne beskrive min nød og mine behov.
Til slutt sier hun: ”La denne kvinnen få oppleve fylde og utfoldelse.”
Jeg står utenfor huset hennes med to nye ord.
Jeg holder dem fast i hukommelsen så jeg ikke skal miste dem.
”Fylde og utfoldelse”.
Vi snakker sammen i telefonen noen ganger. Hun forteller at hun ber for meg om natten.
Da våkner hun med ryggsmerter. Hun ber for mennesker som trenger det og jeg er én av dem. Knapt to måneder senere kjenner jeg en glede våkne i kroppen. Den vokser fra føttene og oppover. Men jeg kjenner også noe røre seg i underlivet. Det er som om ørsmå føtter sparker. Gravid er jeg ikke. Men jeg er visst svanger med et nytt liv.
Det har akkurat blitt sommer. Jeg går over broa til Kalvøya og tar stien langsmed stranda. Utenfor ligger et stort skjær. Det likner en hval med grovmønstret hud. Kalvekalven heter den. Jeg får lyst til å svømme rundt skjæret. På yttersiden hopper to ørreter ved siden av meg. Det er som om de hilser. De vet hva jeg har opplevd og at jeg endelig er frisk.
De styrer innover mot Sandvikselva og skal vel opp for å gyte, tenker jeg meg.
Jeg kjenner meg styrket og helbredet av krisen jeg har vært igjennom. Tenker at jeg har vært så langt nede som det går an for meg. Aldri vil jeg kjenne meg hjemløs mer.
Hvis jeg blir deprimert og angstfull igjen, vet jeg at det vil utvikle meg og gå over.
Endelig begynner jeg å få kjærlighet til meg selv og andre.
Jeg ser mildere på egne og andre menneskers gode og dårlige sider.
Egentlig gjør visst alle så godt de kan ut fra sine forutsetninger.
Jeg skriver til søster Annie og forteller om det nye livet.
Hun skriver tilbake.
Siste ordet på postkortet er ”Fred!”.
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
1. Tankefrøet (1988/89)
2. Mahoniakvisten (1989)
3. Den første utstillingen (1989)
4. Blakstads venner (1989)
5. Søster Annie (1989/90)
6. Et indre fyrverkeri (1999)
7. Den styrkende fallosen (1999)
8. Psykiatriens tapte krone (1999)
9. Det nye livet (2009)
|
