Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
3. DEN FØRSTE UTSTILLINGEN (1989)
Etter en tid kommer jeg tilbake til vanlig lukket avdeling. Noe ørlite sparker rytmisk i underlivet. Det holder på en stund og går igjen. Jeg har ikke vært naken sammen med en mann på lenge og kan ikke være gravid. Fredagskvelden hjelper jeg til på kjøkkenet. Jeg står ved benken. Kniven glipper ut av hånden og faller ned på den harde benkeflaten. I det samme kjenner jeg det skvetter til i underlivet.
Lyden vekket noe der inne.
Hva er det der?
Jeg får svaret natt til søndag. Da våkner jeg og er lys våken. Jeg står opp av senga og kler litt på meg. Jeg får lyst til å tegne og finner frem en tynn, svart tusj og papir. Jeg tegner hvordan sykehusets murer forvitrer under sola og invaderes av blomster og elskende par.
Så skriver jeg med store trykkbokstaver på linoleumsgulvet:
”Kjære psykiatere og terapeuter! Kjenn dere selv! Hilsen de gamle grekere.”
Jeg ser på dynetrekket. ”Flammehemmet – Flammehemmet” står det vevd i rosa striper.
Nå tegner jeg store blåveis og blåveisblader på dynetrekket.
”Elskov tillatt!” skriver jeg ved siden av.
Jeg henger opp et halvferdig broderi på veggen. En høy mur deler landskapet.
Bakom muren er det høye, skinnende fjell. Foran er det goldt. En løs tråd henger ned fra en vissen blomst. På den fester jeg en lapp med ordene:
”Ta opp tråden, doktor!”
Jeg har sydd på et stort lappeteppe noen uker. Det er i klare, friske farger. Jeg henger det over senga. Noen setninger er brodert med gullskrift:
”Per ardua ad astra – gjennom trengselen til stjernene.”
Jeg jobber videre i et par timer og monterer sammen det jeg har av broderier og eiendeler. Tusjtegningene henger jeg opp ved inngangen til rommet. På gulvet i den ytre gangen har jeg lagt en gammel blyanttegning som jeg har spart på. Den er av hunden min, den jeg hadde som barn. ”Her vokter jeg!” har jeg skrevet på tegningen.
Hele rommet er fullt av ulike påfunn. Det ligger ferdig utfylte permisjonslapper på bordet som gjelder ”alle dager, til alle pasienter på sykehuset”.
Et lite hefte som heter ”Moteblad” ligger på nattbordet. Yngstedatteren min har laget det.
En stemplet mygg er teipet opp på forsiden. Inni er det tegnet og fargelagt små sokker, bukser og kjoler. Det er til å bli i godt humør av.
Jeg har det ennå.
Det som blir til overs legger jeg i en knallgul plastsekk og knyter med et tau i den ene enden. Den likner et påskeegg og kan ligge til ruging under senga.
Klokka seks er utstillingen ferdig. Jeg kryper inn under dyna og sovner. Merker ikke noe mer til det gryende livet som sparket så rytmisk og lett i magen. Det ble født den natten.
Jeg er glad for å ha laget min aller første utstilling. Jeg får besøk av ekstramoren min, hun ler godt. ”Her vokter jeg!” er det første hun leser. Det blir en hyggelig vernissasje.
Jeg vil gjerne åpnet rommet for de andre på avdelingen. Men pasientene får ikke lov til å besøke hverandre på rommene. Et par har likevel stukket hodet inn, sett seg om og smilt.
Utpå ettermiddagen er det bråk i avdelingen. Jeg vil også bråke litt og prøve å få oppmerksomhet om utstillingen. Jeg vil prøve å lokke inn en pleier eller to.
Nå har jeg lukket døra ut til korridoren og står rett innenfor og begynner å lokke:
”Kyra, kyra, komme da, komme da!”
Det er jegeren som har lært meg å lokke. Som barn tilbragte han mange somrer på fjellet og hjalp budeiene å samle kyra.
Det er fin akustikk, og jeg gir på litt mere lyd.
Det varer ikke lenge før avdelingslederen river døra opp og løper inn på rommet, med sigaretten i hånden. Da griper jeg anledningen og kjefter:
”Her kommer du røykende inn på rommet mitt, mens alt er forbudt for oss pasienter!”
Han unnskylder seg og sier:
”Det er ikke så greitt for oss pleiere, heller! Nå skal du høre at på denne avdelingen har det vært meldt inn over 130 tilfelle av vold fra pasienter mot pleiere bare det siste året.”
Jeg skulle ha spurt ham om hvor mange rapporter det var levert inn om vold fra sykehuset mot pasientene. Det fantes jo ingen mulighet for å varsle om slikt.
Neste dag skal kontrollkommisjonen komme. Jeg er sikker på at den vil forstå at jeg er frisk når den ser utstillingen på rommet. Dessuten har jeg samlet alle pillene fra den siste tiden i en strømpe. Da må de jo la meg reise hjem!
Jeg setter meg ved pianoet og spiller når kommisjonen kommer inn i avdelingen.
Formannen kommer bort til meg mens jeg spiller.
Jeg smiler, sier at jeg er frisk og at de må skrive meg ut.
”Når du kan spille alle Bachs preludier og fuger utenat, skal du få reise hjem,” sier han og tror at han er morsom.
Reaksjonen deres er akkurat motsatt av det jeg har forestilt meg. De er tause og sjokkert.
Det hjelper ikke stort å vise frem strømpen med alle pillene. Rommet låses.
Det jeg har gjort, viser at jeg er alvorlig sinnslidende.
”Motebladet” som ligger på nattbordet omtales i journalen.
Og hundetegningen med ordene: ”Her vokter jeg!”
Alt tolkes som symptomer på galskap.
Jeg flyttes nå til et nakent rom med bare noen få eiendeler. Jeg skal ha såkalt ”skjerming” en periode. Det betyr at jeg skal være på rommet fra hel til halv og ute i avdelingen fra halv til hel. Hele dagen. Det er ment å skulle gi meg en indre struktur.
Jeg står ved vinduet. Det har begynt å skumre. Himmelen er klar og blå. Åsene og trærne er mørke. Tro hvor den første stjernen vil dukke opp? Jeg leter på himmelen etter det første lysende punktet. Nå ser jeg det. Et lite øye skinner på himmelen. Jeg er ikke alene.
Det gamle rommet ryddes av to pleiere. Mange av eiendelene forsvinner for godt. Smykkene, nøklene, broderiene ser jeg ikke mere til. Jeg må spise på det nye rommet, alene, inntil videre. En av pleierne som ryddet rommet mitt kommer med et brett med påsmurt mat. Aldri har jeg fått så fin mat! Brødskivene er skåret i småbiter og dekket med forskjellig pålegg.
Utstillingen inspirerte ham til å lage et festmåltid til meg, tror jeg.
Hvor skal jeg gjøre av all energien min? En medpasient gir meg en kulepenn og en bunke med hvite servietter. Så kan jeg i alle fall skrive på dem. Han poster også et par brev for meg.
Jeg har ikke lov til å sende brev. Det ligger en gammel skolesangbok nederst i den tomme bokhylla. Jeg begynner å synge sanger jeg aldri har visst om.
”Å nei, for himmel rein og klår!
Å sæle meg, no er det vår!
No spelar liv om land og strand;
å sæle meg at upp eg vann!”
Det er Arne Garborgs ord.
Jeg skriver til psykologen. Nå vil jeg ikke ha denne terapeuten lenger. Jeg kan ikke komme på én eneste ting hun har hjulpet meg med. Tvert imot. Hun har tynget meg gjennom et helt år. Ofte har jeg spurt henne: ”Tror du jeg blir frisk?” Alltid har hun svart: ”Hva tror du selv, da?” Når jeg nå endelig føler meg frisk, tror hun ikke på meg. Hun sier jeg har en masse uløste problemer som burde tynge meg. Hun forstår ikke at det jeg opplever gir styrke til et opprydningsarbeid som ganske riktig venter.
Jeg finner et passende bibelsted som jeg omskriver:
”Det ville vært bedre om en kvernstein var bundet rundt halsen din og du var senket i Blakstadbukta, enn at du villeder disse mine små.”
Jeg ønsker ikke at hun skal drukne. Men jeg vil vekke henne.
Da blir jeg innkalt til et møte med overlegen og psykologen. Det ser ut som om brevet har gått inn på psykologen, for hun sitter der blek og småhoster hele tiden. Hun har på seg en stripete genser og ser ut som en fange. Overlegen refser meg for det jeg har skrevet. Jeg snur tingene på hodet, sier hun. Jeg skulle jo svart at det er sånn jeg ser hvordan tingene er oppbygd og henger sammen.
Nå får jeg medisinen i flytende form. Pleieren venter til han ser at jeg har svelget den.
En ubehagelig fremmedfølelse brer seg i kroppen.. Jeg må prøve å få kjemikaliene ut av systemet. Jeg stiller opp stoler i hver ende av rommet og løper opp og ned på dem.
Det er jegeren som har lært meg at slik trening er effektiv.
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
1. Tankefrøet (1988/89)
2. Mahoniakvisten (1989)
3. Den første utstillingen (1989)
4. Blakstads venner (1989)
5. Søster Annie (1989/90)
6. Et indre fyrverkeri (1999)
7. Den styrkende fallosen (1999)
8. Psykiatriens tapte krone (1999)
9. Det nye livet (2009)
|
