Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
2. MAHONIAKVISTEN (1989)
Jeg går over gårdsplassen til den lukkete avdelingen sammen med en pleier. Hendelsen sitter lenge i meg. Når jeg mange år senere ser mennesker stå i en lukket gruppe og snakke fortrolig med hverandre, kan det slå meg at de snakker om å få meg tvangsinnlagt. Da må jeg ta en alvorsprat med meg selv, roe ned følelsene med tanken. Så presis er kroppen.
Den husker godt og vil hindre at jeg mister friheten.
Jeg låses inn og får et rom. Sykehuset føles så knugende. I den lukkete avdelingen får jeg psykose med det samme. Pasientene og jeg er Jesu venner og disipler. Det er en trygg tanke. Siden Jesus ikke er der selv, vil jeg gjøre et soningsoffer. Lar jeg være å spise i 40 døgn, vil sykehusets tvangssystem falle sammen. Men jeg er redd og forstår ikke hvordan jeg skal greie det. Om natten kaster jeg meg fra side til side i senga. En pleier kommer inn i det mørke rommet. Jeg er visst mer følsom enn ellers og ser energien stråle som en lysende sky rundt ham i mørket.
Neste morgen nærmest raver jeg ut i avdelingen. Uforvarende har jeg kommet til å spise en bit av noe. Soningen er mislykket. Jeg er fortapt. Da er det som jeg lander og kjenner at jeg står trygt. Jeg skal ikke sone. Jeg er ikke noe dårlig menneske. Følelsen av at det vil skje noe lyst og godt fyller meg med forventning.
Jeg overføres til avdelingen for de aller sykeste pasientene. Den kalles for ”gangen”. Jeg har sett døra med forhenget og folk som går inn og ut. Det er nesten som ”det aller helligste” som det står om i Bibelen. Nå låses jeg inn og får se avdelingen med egne øyne. Det er bare noen få pasienter der. Jeg blir glad for å se dem. Det er en varme mellom oss.
Soverommet er hvitmalt med ei metallseng, et nattbord og en vegglampe. Innervinduene er av plast. Det er plast over alle bildene i stua. Servise og bestikk er av plast.
Jeg får ikke ha strikketøy eller tegnesaker der.
Tankene finner veien ut av avdelingen. Lyset i sengelampen får meg til å tenke i nye baner. Jeg tenker på skyer fulle av vann og regnet som faller ned i mose og lyng og fukter trerøttene. Jeg ser vannet samle seg i bekker og følge elveleier, renne gjennom rørledninger og nå turbinene. Lyset i lampen er elektroner som strømmer fra kraftverket.
Det er en god trøst.
Skyene på himmelen kommer fra fjerne land på den andre siden av havet. Vanndråpene har vært i mennesker som for lengst er døde. Jeg er ikke alene. Vannet har vandret over jorda i et evig kretsløp til alle tider.
En dag er Jesus usynlig til stede i vegger og rom. Ja, han er ute mellom trærne også. Jeg har kjent en forventning ligge i lufta helt siden den første morgenen på lukket avdeling. Nå er dagen der. Det er langfredag, den aller første lyse langfredagen. Riktignok følger ikke denne påsken den vanlige kalenderen. Jeg går tur med en pleier ned til sjøen. Det er vinter og bart. Snøen har latt vente på seg denne vinteren.
Foran meg på stien ligger en liten mahoniakvist. Noen må ha brukket den av busken som står lenger borte langsmed stien. Busken ble plantet der sist høst, har jeg sett. Vanligvis er planten vintergrønn. Men fordi den ikke fikk satt ordentlige røtter, har bladene blitt vinrøde.
Kvisten ligger der til meg. Jeg tar opp den opp. Den har med langfredagen å gjøre. Tilbake på rommet ser jeg at mahoniakvisten mangler torner. Endelig slipper Jesus å lide. Så stikker jeg hånden ned i bukselomma. Der ligger det et sammenbrettet lommetørkle. Jeg bretter det ut. Det forestiller en krans av blomster. Jesu tornekrone har blitt til en blomsterkrans.
Jeg kjenner meg hel. Jesus er hel. Han er ikke på korset men går usynlig på jorda som en alles bror. Han har medfølelse med alt som lider. Han tenner kjærligheten og vil at undertrykkelsen skal opphøre. Det er som om jeg hører etterklangen av ordene hans:
”Ikke gi skyld! Gå inn i det mørke med kjærlighet, så vil det vokse blomster der!”
Neste dag snør det. Det er den første snøen som kommer denne vinteren. Den legger seg overalt, på veiene, hustakene og trærne. Verden blir hvit. Det er påskeaften.
Første påskedag er full av sol. Snøen smelter, det sildrer og drypper. Jeg flytter lenestolen bort til vinduet for å se på eventyret. Foran meg ligger legefløyen. Den renvaskes og skinner i sola. Vannet renner som musikk. En pleier ber meg sette stolen tilbake på plass.
”Men da ser jeg jo ingenting,” sier jeg.
”Sett stolen der den skal stå!”
Han henter en annen pleier.
Sammen bærer de meg i lenestolen tilbake til sofagruppen.
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
1. Tankefrøet (1988/89)
2. Mahoniakvisten (1989)
3. Den første utstillingen (1989)
4. Blakstads venner (1989)
5. Søster Annie (1989/90)
6. Et indre fyrverkeri (1999)
7. Den styrkende fallosen (1999)
8. Psykiatriens tapte krone (1999)
9. Det nye livet (2009)
|
