Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
1. TANKEFRØET (1988/89)
Det psykiatriske sykehuset ligger idyllisk til ved fjorden. Gamle løvtrær og murbygninger står på rekke og rad bortover åsryggen. En vei går ned til vannet og stien følger langsmed sjøen.
Det er en badestrand og en gresslette i bukta. Stien går videre, under noen bratte knauser og inn i den lille skogen. Der vokser det blåveis om våren. På eiendommen er det ellers gamle gårdsbygninger, åkrer, eplehager og gartneri.
I det psykiatriske sykehuset får jeg medisiner. Samme dag kjenner jeg at følsomheten blir borte. Jeg føler meg som stein i følelsene. Det er som om lys og farger er forsvunnet. Evnen til å sanse det vakre i verden er slettet. Jeg kjenner ikke lenger samhørighet med noen.
Flere medpasienter tar sine liv. Psykiaterne sier at det er sykdommen. Etter 9 måneder prøver jeg selv å ta livet mitt med tabletter. Kroppen vil ikke godta dem. ”Litarex astra” står det på etiketten. Astra betyr ”stjerne”. Rex betyr ”konge”. Det er latin.
Jeg innlegges på et vanlig sykehus. Før utskrivning snakker jeg med en psykiater. Han sitter med en diktafon. Jeg hører at han sier navnet mitt, fødselsdagen og oppfatningen av meg: ”Hun greier ikke å sitte stille. Hun rugger frem og tilbake på stolen.”
Jeg kommer tilbake på lukket avdeling. Det er en sykepleier der som jeg kjenner fra før.
Hun hjalp meg veldig en gang. Alt var bare smerte. Da tok hun meg med inn på et rom og leste høyt fra en bok av Selma Lagerlöf. Så sa hun at jeg skulle lese høyt, også. Vi leste vekselvis ganske lenge. Jeg greidde å lese og se for meg bildene i fortellingen ved siden av den forferdelige angsten. Det hjalp litt. Jeg glemmer ikke det.
Nå spør jeg om å få henne som hovedkontakt. Det får jeg. Hver morgen kommer hun inn til meg på rommet og sier ”god morgen!” og gir meg en klem.
Smilet hennes fester seg i hukommelsen.
Jeg kan gjenkalle det ennå.
Jeg får tilbud om arbeidstrening og begynner på rammeverkstedet. Der lærer jeg å bruke forskjellig verktøy. Jeg må være svært nøyaktig når jeg rammer inn bildene.
En dag kjenner jeg en energi i kroppen som vil ut. Jeg står med en blyant i hånden og knekker den i flere biter. Hiver dem i avfallsdunken. Noe vil frem og ut i verden.
Jeg spør om å få ringe sykepleieren min og får lov til det.
Hun kommer og henter meg og tar meg med til trimrommet. Der er det noen store puter.
Hun sier at jeg skal slå på dem. Og jeg slår løs. ”Er du der?” sier hun, for jeg går så iherdig inn for det. Hvem er det jeg slår? Det er ingen person, men en livskraft vil frem. Jeg slår til jeg blir sliten. Så tar jeg en stor pute, klemmer den og kjenner en indre ro bre seg i kroppen.
Vi går over plassen, tilbake til avdelingen. Alt er forandret. Jeg som har vært så redd for mennesker, begynner å snakke åpent til dem. Ordene blir ikke lenger sittende fast i munnen eller stående i lufta, slik de alltid har gjort. Ordene er nesten som musikk. De er riktige og når frem til folk. Det er som om jeg har slått meg ut av et skall.
Jeg er i en ny grunntilstand. Så mye morsomt og vakkert det er å sanse! Jeg er åpen for det jeg møter og frykter ingenting. Jeg er hjemme på jorda. Det er som å være i himmelen.
En gammel kvinne kommer mot meg på veien. Samtidig ser jeg en blåklokke i veigrøfta. Jeg plukker den. Blomstene er større enn på vanlig blåklokke, fagerklokke heter den. Jeg går bort til den ukjente kvinnen og gir henne blomsten. I Blakstadbukta spiller bølgene i de samme fargene jeg ser i øynene hennes.
Jeg kjenner ikke pasientene som bor på de andre avdelingene. Likevel snakker vi sammen når vi møtes på veien og blir litt kjent. Medpasientene har alle en særegen skjønnhet. Det fins ingen gradering mellom oss. Vi er like verdifulle. Det er rike møter.
Tiden jeg opplever nå blir stående i et særskilt lys. Alt stemmer. Jeg får den tanken at det må finnes en måte å organisere samfunnet på som gir menneskene en slik følelse av å leve i en god orden. I en grunntilstand av trygghet, skjønnhet og mening. Det er sådd et tankefrø i meg.
En medpasient sørger ennå over at mannen hennes er død. Fortvilelsen ble så stor at hun prøvde å ta livet sitt ved å hoppe ut av et vindu. Hun ser trist og sliten ut. Jeg ser at hun fryser når hun kommer inn og har gått tur. Jeg får sånn lyst til å oppmuntre henne.
Jeg har akkurat strikket ferdig en lue og et par vanter. Det ble så pent. Mønsteret er i lyseblått og hvitt. Nå fester jeg trådene og spør om kvinnen vil ha lua og vantene. Hun blir glad og er så søt og fin i det. Det kommer en pleier og sier at jeg ikke skal gi bort slike ting.
”Jamen, hun trenger det, jo!”
”Da synes jeg hun skal betale for det.”
Jeg tror ikke vi gjorde noen handel. Men det kom en skygge inn.
Jeg blir kjent med Sverre og vi går turer. Han har diagnosen shizofreni. Vi har god kontakt. Jeg viser ham hvordan hasselen blomstrer. På den bare kvisten er det ørsmå purpurrøde buketter. Det er hunblomstene som har åpnet seg. Fra raklene flyr blomsterstøvet.
Vi ler av det, og smilet hans er så fint.
Sverre forteller at han aller helst ville blitt trailersjåfør. Feriedrømmen er å ta Kielfergen. Drømmene hans har ikke helt samsvart med oppvekstkulturen, skjønner jeg.
Han ønsker seg veldig en bassgitar, forteller han. Jeg synes jeg ser ham for meg, sittende bøyd over gitaren, oppslukt av musikken. Jeg får lyst til å glede ham. ”Jeg vil gjerne kjøpe en bassgitar til deg,” sier jeg. ”Vi kan reise til byen på lørdag. Hvis du får lov på avdelingen.”
Vi avtaler å møtes kl. 9 for å ta bussen til Oslo. Jeg er akkurat overført på frivillig paragraf og har fri utgang. Jeg gir beskjed på avdelingen min at Sverre og jeg skal reise til byen. Men pleierne sier at jeg ikke får lov. Det er ikke tillatt at medpasienter engasjerer seg slik i hverandre.
Da bestemmer jeg meg for å reise hjem. Derfra kan jeg hjelpe Sverre.
Jeg pakker sammen alle tingene mine. Det er mye. Jeg har vært på sykehuset i et helt år. Det står plastposer i rekke og rad ved senga med klær, bøker, bilder og håndarbeid. Da kommer det en gruppe pleiere og en psykiater inn av døra. De sier at ”det går for fort” for meg, og at jeg skal overføres til lukket avdeling.
Jeg får ta med meg noen klær og enkelte ting.
Resten skal settes på lager.
Psykiatri-historier
Inger Emilie Nitter
1. Tankefrøet (1988/89)
2. Mahoniakvisten (1989)
3. Den første utstillingen (1989)
4. Blakstads venner (1989)
5. Søster Annie (1989/90)
6. Et indre fyrverkeri (1999)
7. Den styrkende fallosen (1999)
8. Psykiatriens tapte krone (1999)
9. Det nye livet (2009)
|
