Dialog mellom Roar Fosse, forskningsleder ved Psykisk helse i Sykehuset Asker og Bærum, og ”lystennerne” Gunn Helen Kristiansen, Siv Helen Rydheim og Inger Emilie Nitter 

Gunn: Da jeg fikk diagnosen bipolar lidelse for 14 år siden forsøkte psykiateren min å forklare meg at jeg hadde en nedarvet biologisk feil i hjernen. Jeg trodde henne ikke. Jeg hadde hatt flere tilfeller av psykoser utløst av konkrete stressituasjoner, men psykosene mine var bare fylt av lys og storslåtte forestillinger. Det jeg opplevde i psykosen kjentes på ingen måte sykt eller feil for meg. Det var alltid andre som definerte det som sykdom. Jeg ble fortalt at jeg hadde en kronisk og livslang sinnslidelse. 
Inger: Det kjenner jeg godt igjen. Å få vite at en har ”en biologisk feil” er fryktelig. Ja, det er et alvorlig overgrep. Får et kunstverk et hull, er det ødelagt. Sånn følte jeg det. Jeg tror mange selvmord har skjedd fordi mennesker mister håpet av å høre sånt. En stund trodde jeg på psykiaterne og prøvde en rekke piller, alle med like ødeleggende virkning. Til slutt våknet jeg opp og ville ikke være prøvekanin lenger. Med nød og neppe kom jeg meg ut, med store traumer etter det jeg hadde opplevd og sett innenfor sykehusets vegger. 


Siv: Jeg husker godt i 1992 at jeg fikk et skikkelig støkk i meg da jeg fikk høre at jeg hadde en alvorlig sinnslidelse. Jeg begynte å leite etter bøker skrevet av folk som sjøl hadde psykoseerfaringer. Fagbøkene var tunge og utilgjengelige. Omsider fant jeg boka ”Mitt urolige sinn” av Kay Redfield Jamison, og da fant jeg gjenkjennelse i en del av hennes opplevelser. Gjenkjennelse var viktig for at jeg ikke skulle føle meg helt spesiell i negativ betydning. Jeg fant fram til humoren i en del av det jeg selv hadde opplevd i psykose. Og ja, jeg fikk også medisiner som ga store bivirkninger. I 1994 fikk jeg beskjed om at jeg måtte bruke samme type medisiner i minst 5 år. Takket være at min mor så meg og at hun sto på for å få en ny vurdering, fikk jeg en annen type medisin som gjorde at tankene klarnet og jeg kunne begynne å fungere igjen.


Gunn: Gjennom dere to får jeg bekreftelse på at instinktet mitt den gangen var riktig. Det var ikke sykt det jeg følte. Tvert om, jeg tror psykosen er en overlevingsmekanisme eller et mestringsforsøk som settes i verk når stresset og de psykiske påkjenningene har blitt for store. Min erfaring er at hjernen setter på autopiloten for å finne nye kreative veier for å løse et psykologisk problem. Jeg løftet meg selv opp i helikopterperspektiv og forsøkte å få overblikk. Fornuften og de tillærte verdiene koplet seg ut og jeg sa en masse pussige ting som påkalte oppmerksomhet, omtanke og raske reaksjoner fra mine pårørende. Det var ingen tvil om at jeg behøvde hjelp. Mine pårørende sto på og jeg ble sendt direkte til det stedet vi trodde at den beste hjelpen var å få, til akuttavdelingen på Blakstad. Men på Blakstad trodde de at mine kraftige psykiske reaksjoner var en sykdom som skulle bekjempes. Jeg fikk masse sløvende piller som jeg spyttet ut når ingen så meg. Jeg mente jeg ville trenge mine tankers fulle kraft for å bli bra. Jeg husker at jeg tenkte at det var godt at jeg bare hadde fått en skade i psyken fordi den er så fantastisk flink til å reparere seg selv. Det hadde vært verre om jeg hadde mistet en arm eller et ben, tenkte jeg. Jeg var full av håp om at jeg skulle bli bra igjen og innstilt på å jobbe effektivt og målrettet for å oppnå det. 


Siv: Ja, etter det jeg har forstått og lært i løpet av årene som har gått siden siste gang jeg var psykotisk, så mener jeg det kan være snakk om hjernens mestringsforsøk. Jeg ble manisk og psykotisk fordi virkeligheten rett og slett ble for jævelig… Det mest nærliggende hadde vært å gå inn i en depresjon, men det er hjernen og det underbevisste som ”velger” en psykose framfor en depresjon. Jeg valgte meg bort fra den ”grymma världen”, som beskrives i ”Fra Vidderna innom mig” av Nils-Aslak Valkeapää: 
Allt är så vackert
jag är rädd
att åter vakna upp
till den grymma världen 
Mine psykoser har vært utprega ”lyse”. De har vært en flukt bort fra en ”mørkere” virkelighet jeg ikke greide å takle. 
Noe av det som har slått meg etter at jeg ble kjent med dere to, er at jeg faktisk har vært en overløper. Jeg har adoptert en del av den bestående psykiatriens tankegods. Heldigvis klarer jeg nå å se og forstå at det syke først og fremst er i samfunnet vårt, og at den maktarrogansen jeg opplevde i forbindelse med tvangsinnleggelser var det sykeste av alt.


Roar: Jeg tror behandlingsmiljøene ofte ikke har vært i stand til å gi den riktigste behandlingen fordi fagmiljøene tidligere ikke har forstått godt nok hva psykisk lidelse er og hvordan den oppstår. Den medisinske modellen har vektlagt biologiske, medfødte årsaker, særlig at psykisk lidelse skyldes endringer i hjernen som igjen skyldes uheldige gener. Som arvet fra eller via mor eller far, ikke så mye en kan gjøre noe med. Og heller ingen grunn til å gi psykiatere håp om at det er mulig å bli frisk.
Nå vet vi jo at denne forståelsen er feil. Forskningen som vi nå har, viser at forståelsen må snus rundt; det som betyr noe er at en har erfart alvorlige belastninger i barndomsmiljøet evt i voksent liv. Særlig i forhold til andre mennesker - omsorgsgivere, familievenner, naboer, på skolen. Når psykososialt stressende opplevelser varer over tid, endrer de ens psykologi og modifiserer både genene og hjernens funksjon, som en tilpasning til stresset. Drivkraften inn i en lidelsesverden med problemer ift en selv og andre er uansett angsten eller smerten vi føler grunnet det vi har opplevd, som å ha vært utsatt for gjentakende aggresjon, fysiske overgrep, seksuelle overgrep, eller psykologisk manipulering, emosjonelt misbruk, neglisjering av psykologiske behov, eller generelt en mangel på trygge voksne tilknytningspersoner. Det er en utfordring for enhver å skulle måtte utvikle måter å håndtere et miljø som er overveldende stressende over tid. Barn og unge spesielt er avhengig av gode og trygge vekstgrenser fra omgivelsene, og hvis dette mangler eller overskrides negativt blir livet preget av mye angst og smerte, hvordan skal en forholde seg til og håndtere dette? Det dere sier er helt i tråd med både moderne tenkning innenfor behandling og nye spor fra forskningen. En er nødt til å finne måter å leve videre på uten å bli overdøvt av smerte, heller få lagt vekk noe og prøve å finne steder der det er mulig å få overblikk og opplevelse av mening, et vakrere sted enn den grymme verden. Håpet ligger jo også i dette, og det er et rimelig håp å kunne ha; uansett hva slags psykisk lidelse det er snakk om så er det mange som blir friske i voksen alder. Vi endrer oss hele livet, særlig i tråd med de omgivelsene og relasjonene vi har, og selv genene endrer sitt uttrykk hvis vi beveger oss fra en trusselverden til fred og trygghet i voksen alder. Hjernen er også plastisk og både den og vår psykologi vil hele tiden endre seg i takt med vårt følelsesliv og de løsningsstrategiene vi har tilgjengelig og kan bruke over tid.
Inger: Savnet av åpne, ekte og varme relasjoner stresset meg og ga fremmedfølelse. Den dypeste angsten skrev seg fra kirkens dogmer og kapitalinteresser. Familien, skolen og oppvekstmiljøet var preget av verdier fra høyere hold. Jeg opplevde at vi ble ofre for dette. Jeg synes vi er for lite opptatt av hva overmakt og reklame gjør med menneskers psyke og med lokalmiljøene. Jeg finner mye helbredelse i å gå i den frie naturen. Ordet natur betyr jo ”fødsel”. Den vakre og mangfoldige naturen hjelper meg å komme i balanse. I en psykose styrtet statussystemet, det var en stor befrielse. Jeg skjønte at det var tillært og at vi mennesker først blir trygge og blomstrer i likeverd og åpenhet. 


Gunn: Hittil har altså psykiatrien betraktet psykosen som noe sykt eller uønsket og behandlingen har dreid seg om å få bukt med symptomene. Jeg tror at den ensidige tenkingen har ført til at vi har kommet inn på et skikkelig blindspor. Alt fokus er rettet mot å fjerne psykose-symptomene og få pasienten under kontroll. Det er lite fokus på å styrke pasienten mentalt for å få han til å ta tilbake kontrollen selv, eller å se på hvilke belastninger pasienten har vært utsatt for og forsøke å fjerne disse. Det vi gjør nå er å rette søkelyset på de mengdene av informasjon som strømmer fritt og uhemmet fra det underbevisste når pasienten er psykotisk. Alle krefter i den psykiatriske behandlingen har hittil blitt satt inn på å slå psykosen tilbake eller å vurdere om pasienten er til fare for seg selv eller andre. Er ikke pasienten til fare for noen blir han kanskje sendt hjem igjen og psykosen fortsetter å utvikle seg. I hjernens kreative helbredelsesforsøk må vi riktignok huske på at mye av innholdet i psykosen er mislykkede løsningsforslag som ikke fører noen vei, men det er nettopp derfor pasienten så sårt trenger andre mennesker til å hjelpe seg med å sortere, analysere og bearbeide psykosens innhold. Det er helt klart at det lønner seg å sette i verk behandlingstiltakene så tidlig som mulig og da mener jeg samtale, omsorg og beroligende tiltak. Medpasientene har alltid vært blant mine beste hjelpere til å sortere psykosens innhold. Vi er jo interessert i å finne frem til "det friske" og analysere og bearbeide "det friske" videre i en aktiv helbredelsesprosess. Jeg tror at hvis vi tar vare på det friske i psykosen og legger et glemselens slør over de mislykkede mestringsforsøkene så vil vi kunne oppnå å bli helbredet til slutt. I dagens behandling av bipolar lidelse opplever jeg at det "legges et lokk" over informasjonen i psykosen, det blir ikke snakket om med mindre jeg bringer det på banen selv. Medisinene jeg får amputerer følelsene mine og de er "effektive" på den måten at de forhindrer nye psykoser, men jeg vil ikke ha et amputert følelsesliv. Jeg vil lære meg å mestre mine psykiske utfordringer og jeg vil lære meg å analysere billedspråket i psykosen for å finne ut hva det er underbevisstheten vil fortelle meg. Det er derfor jeg mener det er så viktig å friskmelde psykosen.


Siv: Ja, det å få hjelp til å tolke psykosebildene er svært viktig enten psykosen er lys eller mørk. Noen få innen behandlingsapparatet har blitt interessert fordi jeg selv har tatt det opp. For min del har en av nøklene til helbredelse vært å prøve å forstå at jeg flyktet fra ”den grymma verden til et vakrere sted”. At det at jeg skapte min egen indre vakre verden var det samme som å flykte bort fra den smerten jeg opplevde i det virkelige liv. På daværende tidspunkt var jeg ikke i stand til å ta innover meg de hverdagslige konfliktene, og jeg tenker at vi kan spørre oss hvorfor svært mange blir værende i ”sin grymma verden”. Hvorfor ”flyktet” akkurat jeg? Noe av svaret tror jeg faktisk kan ligge i det som Gunn er inne på, nemlig at jeg er heldig i den forstand at jeg har et talent som gjør at jeg greier å flykte unna. Utenifra sett virker dette kanskje som en slags sjøldigging, men jeg har i en del år sagt at jeg ville ikke vært psykosene foruten fordi jeg var inne i opplevelser som det er vanskelig å beskrive med ord, men som har vært med på å sprenge noen grenser i meg. Det har igjen ført til at jeg har opparbeidet meg en helt annen form for selvtillit og nytt og bedre selvbilde. Men det var mange murer å trenge igjennom før jeg har kommet dit hen jeg er i dag. Jeg har et mye rikere liv enn jeg hadde før psykosene, og det er blant annet fordi jeg har måttet snu på veldig mange stener i livet mitt, og disse har jeg stablet om på i mange omganger. Det har derfor sprengt seg fram en styrke som er tuftet på noe som er stødig som grunnfjellet… Ja, det er selvsagt ennå mye jeg ønsker å oppnå i forhold til egenutvikling, men jeg har funnet fram til porten jeg måtte igjennom for å starte på en positiv utvikling. Nå har jeg kommet dit hen at jeg greier å leve med en viss angst, og ikke minst greier jeg å sette ord på at jeg faktisk opplever en form for angst. Noe av utfordringen for meg er ikke å la angsten overdøve mitt behov for samhandling og nærhet med andre. Ja, takk til livet er en annen måte å si det på. Hva er normalt og hva er sykt? Hva er det syke? Det sykeste tenker jeg er å bli værende i liv og situasjoner som langsomt kveler oss.


Roar: Forskning har vist at vedvarende relasjonelt stress har en rekke allmenne følger. Andre mennesker fremstår som utrygge, en får ”tilknytningsskader” og kan få vanskelig for å ha nære relasjoner med andre. Selvfølelsen overveldes, hva er galt med meg siden dette har skjedd? Og smerten, angsten, fortvilelsen og farene som setter seg i en påvirker de fleste på samme måte, vi kan ikke bli i sinnet der vi er, vi må legge fra oss noe for å finne et bedre sted å være. Hvordan holde seg oppe, komme seg videre og finne et bedre og meningsfullt liv?
Som dere sier, så er det naturlig at en senere vil kunne trenge en god relasjon til et medmenneske, med mulighet til å slappe av i rolige, trygge omgivelser. For å få til å mestre et fredfullt liv må en både få tatt inn over seg det en har vært gjennom og håndtere angsten som kommer, samt finne nye måter å håndtere denne på så vel som seg selv i forhold til livet generelt.


Siv: I forbindelse med boka «Kjærligheten spør ikke, den bare er», som jeg skrev og fikk utgitt i 2008, møtte jeg åpenhet fra ansatte ved psykiatrisk enhet i Alta kommune. Jeg tok også kontakt med en fagutvikler ved Seprep. De var oppriktig interessert i mine opplevelser. Jeg har hatt oppdrag som erfaringsformidler i Mental Helse Finnmark siden 2006, og foreleser i ulike sammenhenger: På Høgskoler, konferanser, i lokallag av Mental Helse etc. Det har gitt meg kontakt med andre som også har bipolar lidelse. Etter at jeg ga ut boka, fikk jeg kontakt med dere to som har utvida synet mitt på psykosen. Det er jeg svært glad for, og jeg tror at det arbeidet vi kan få til sammen vil føre til at mange flere med liknende opplevelser kan få håp om å bli friske. Håpet vi kan skape for andre er en av de viktigste grunnene til at jeg er erfaringsformidler. Det var ikke mye håp å finne den gangen i 1992 da jeg opplevde min første psykose. I motsetning til Gunn, tenkte jeg at det ville vært enklere å sitte med brukket rygg enn med en alvorlig psykisk lidelse som jeg måtte slite med resten av livet. Riktignok bruker jeg medisiner, men etter noen år i behandlingsapparatet var jeg så heldig å få medisiner som ikke doper meg ned.


Gunn: Jeg er bekymret for langtidsvirkningen av medisinene. Medisinene ødelegger de nyanserte følelsene mine. Jeg tenker at det er urettferdig at mitt finstemte følelsesregister skal sløves ned mot min vilje for å forhindre at jeg får nye symptomer. For hvis symptomene er varselsignaler, da blir jeg jo fortsatt utsatt for belastninger jeg ennå ikke har lært meg å mestre. Og hvordan får jeg vite når jeg eventuelt har lært meg å mestre alle mine psykiske utfordringer hvis jeg hele tiden tvangsmedisineres inn i en sløv og avstumpet tilstand?


Siv: Jeg synes at det er viktig at vi ikke for enhver pris skal forfekte at alle kan greie seg helt uten medisiner. Tvert i mot tror jeg en del mennesker vil ha nytte av det inntil andre gode og trygge alternativer finnes. Det bør dog bli en klar valgmulighet om man foretrekker å bruke medisiner eller ikke. Jeg synes det er helt naturlig at det er forskjellige meninger om dette. Inntil det opprettes et behandlingstilbud i Norge som kan gi de som ønsker det nedtrapping og evt. slutte helt med medisiner, vil jeg foretrekke å bruke de samme medisinene jeg har brukt siden 1998. Men jeg vil understreke at jeg inderlig ønsker meg et behandlingstilbud som innebærer at jeg kan få komme til et sted der jeg i trygge omgivelser kan trappe ned på medisiner og evt. slutte helt. Jeg ønsker meg et sted med et tverrfaglig behandlingsteam der kunstterapi inngår som en del av terapien, og der psykoseinnholdet blir sett på som en ressurs det er viktig å forholde seg til som en informasjonskilde f eks på linje med drømmetydning.


Inger: Den største trusselverdenen jeg har opplevd var i psykiatrien. Umyndiggjøringen og tvangsbehandlingen brøt ned mennesker. Flere medpasienter tok sine liv. Det ble sagt at årsaken var sykdommen men det var tvangssystemet som førte til selvmordene. Det ble tent et voldsomt raseri i meg og en ubendig trang til å forstå systemet til bunns og erstatte det med noe godt. Jeg tror at signaleffekten fra psykiatrien har vært formidabel i samfunnet. Skrekken for å bli tvangsinnlagt har påvirket folk, tror jeg, på et ubevisst plan, og hindret dem i å snakke fritt om det de sanser og føler, erfarer og tenker. Slik har psykiatrien i stor grad utøvd sosial kontroll i hele samfunnet.


Gunn: Jeg tror det er mange som tenker at «dette hender ikke meg». I virkeligheten er det ganske mange som blir berørt av psykiatrien. Halvparten av oss vil i løpet av livet få en psykisk problem som er så stort at vi vil behøve hjelp. Det betyr at nesten alle vil bli berørt av psykiatri på en eller annen måte. Enten som pasient, pårørende eller venn. Derfor er det viktig at flere engasjerer seg og krever at vi får den beste behandlingen også i psykiatrien.


Roar: Heldigvis er det et stort offentlig fokus på at tvangsbruken i psykiatrien skal ned. Samtidig er vi i ferd med å få en sterkere innpass av hvor viktig psykososialt stress er for psykiske lidelser i behandling enn det som har vært tilfelle de siste 30 årene. Jeg håper det blir slik at behandling i årene som kommer vil ha et sterkt utgangspunkt i å bygge en god relasjon samt jobbe sammen om akseptering, selveksponering, håndtering og mestring. Får en til et slikt samarbeid, bør ikke tvangsbruk så lett bli aktuelt. Men hva med en psykiatrisk akuttavdeling, der brukerne som møtes kan være opptatt av å ville ta sitt liv, de kan ha så mye press at de smadrer inventar når de kommer inn, eller de kan være opptatt av for eksempel å kutte seg opp for å fjerne noe en mener er sykt i ens egen kropp. Hvor går grensen for det å bruke tvang for å redde liv og helse versus det å unnlate seg dette ansvaret? Noen ganger er jo dette vanskelige spørsmål, men bruk av tvang er og skal være unntakstilfeller og skal ikke være ment som behandling men en kriseintervensjon.
Dette med bruk av medisiner syns jeg er komplisert. For noen som opplever akutte problemer, som en angstpsykose, kan det å ”lande” fra psykosen ved hjelp av medisiner oppleves som befriende, og for noen kan bruk av litt medisiner en stund hjelpe til med at en får samlet seg og kommet i gang med behandling. Andre opplever det ikke slik og har verken behov eller får hjelp av medisiner. Uansett, hovedmålet for bruken av medisiner er å få til en symptomdempning som gjør det enklere å forholde seg til livet. Medisiner kan ikke kurere en lidelse eller få på plass igjen en selv etter opplevelser av langvaring stress og belastninger. Her må psykologisk forståelse og behandling til. Det kan være at bruk av litt medisiner i enkelte perioder kan være et nyttig supplement til en hovedbehandling som er psykologisk. Men medisiner har bivirkninger, de er ikke enkle å slutte med grunnet biologiske abstinenssymptomer, og en bør være restriktiv med medisinbruk syns jeg, i hvert fall all den tid vi nå begynner å få samtalebehandlinger som virker.


Gunn: Mine første innleggelser ved sykehuset var på tvangsparagraf. Da kunne jeg ingenting om psykiske lidelser og var ikke i stand til å ta vare på meg selv. Alle slektningene mine var yrkesaktive på den tiden så ingen kunne være hjemme å passe på meg, heller. Det har blitt slik i vår kultur at svært få kan ta seg fri i ukevis for å passe på en slektning som har blitt syk, enten det er fysisk eller psykisk. Vi betaler skatt alle sammen for at vi skal få komme på sykehus og bli tatt vare på dersom vi trenger det. For meg og mine pårørende er det ikke noe godt alternativ at jeg ”virrer rundt i frihet” når varselsignalene kommer. Det hender rett som det er at jeg trenger skjerming, grensesetting og de låste dørene. Da er det viktig at alle mine gode hjelpere gjør så godt de kan og at de samarbeider likeverdig og tverrfaglig etter den rette behandlingsteorien. Hvis de gjør det behøver det ikke være så stressende å bli innlagt på tvang.


Inger: I de siste psykosene kom psykosene som et fyrverkeri av bilder. Jeg skulle vaske i Bibelen for å se hva som står der. Jeg oppdaget at syndefallsmyten er en kjærlighetsmyte. Det hebraiske ordet for ”ribbein” kan også bety ”halvpart”. Mannen har ofret mye for å forsvare tradisjonen. Kvinnens oppgave er å frigjøre psyken.
Psykosen er et følelsesspråk. Den fortalte meg det jeg lengtet etter å vite. Ett bilde sier mer enn 1000 ord. Jeg tror at psykosen ligger latent som ressurs i alle. Den er en naturarv, en kombinasjon av kultur og biologi. Den positive biologiske forståelsen gjør meg trygg som menneske og takknemlig og ærbødig overfor naturen.


Siv: At nettsiden skal hete "lysfest.no" var bestemt en god stund før jeg kom inn i bildet som bidragsyter, og først tenkte jeg; tja… navnet kunne kanskje vært et annet, men dette vi gjør nå er å møte "mørket" med lys. Med "mørket" mener jeg jo selvfølgelig den bestående behandlingsideologien... I min første psykose i 1992 var jeg i min surrealistiske verden innom tanken om at jeg ville finne lyset. Ikke forsto jeg hva lyset innebar. Det kunne være Jesus, som også framstilles som verdens lys. Lysfest? Ja, dette blir en lysfest hvor flere og flere vil slutte seg til. Det tror jeg på! At vi drar noe historikk i forhold til våre negative opplevelser, tenker jeg er nødvendig. Vi legger de negative erfaringene bak oss samtidig som vi ser framover mot lyset. At lyset vil bre seg mer og mer, og at flere og flere skal få del i en ny måte å tenke behandling på innenfor psykiatrien.


Inger: Naturen ble det trygge rommet for meg. Der gikk jeg og snakket høyt om det jeg hadde opplevd, følte, lengtet etter og ville. Jo lenger ned i angsten jeg gikk, dess mer skjønte jeg av meg selv og av verden. Undertrykkelsen satt som avtrykk i kroppen. Jeg får ikke flere psykoser, jeg har fått vite det jeg skal. Jeg har holdt meg unna medisiner siden Blakstad-oppholdet. Så møtte jeg dere ”lystennere”. Jeg gikk i skogen og sa høyt: ”Jeg vanner det tankefrøet som sier at sinnslidelsen er et varslingssystem.” Siv og Gunn tok meg på alvor. Da fikk jeg kontroll med den siste angsten.


Roar: Kunnskapen som nå foreligger tilsier at ingen fødes med noen biologisk feil som siden gjør en psykisk syk; det er belastende miljøerfaringer som har årsaksstatus. Men ideen om at psykisk lidelse beror på medfødte biologiske skader i hjernen kan ha foranlediget en overdreven bruk av medisiner og andre metoder for å ”regulere” pasienter, så som elektrostøtbehandling. En kan ha trodd at en skal ”rette” opp en biologisk feil. Heldigvis finnes det nå behandlingsmåter som basert på etablering av en trygg relasjon og arbeidsallianse, har fokus på å støtte pasientene til håndtering og mestring i et psykologisk vekstperspektiv. For eksempel, ”Acceptment and commitment” terapi (Act) handler om å akseptere en selv, særlig negative minner, og å kunne handle i tråd med seg selv og egne verdier. Ved vårt sykehus bruker for eksempel psykoseavdelingen nå basal eksponeringsterapi, BET. BET fokuserer på å få til en trygg samarbeidsrelasjon til både behandler og miljøpersonalet. Behandlingen fokuserer på hvordan personer som har opplevd mye smerte, gjerne håndterer dette ved å unngå de vonde minnene og følelsene. Mønstre av unngåelse fører ofte til en rad med vanskeligheter, og ved å lære å ikke unngå og isteden stå i smerten kan en både få erfart at en ikke går i stykker av dette og få utviklet et grunnlag for å ”mestre gjennom full tilstedeværelse”. Andre behandlingsformer i samme retning er dialektisk atferdsterapi og mentaliseringsbasert terapi. Jeg håper og tror disse og tilsvarende former vil prege psykisk helsevern og sykehusbehandling i årene som kommer.
   


 

<<< Til FORSIDEN

Kontaktopplysninger: Send E-post til info@lysfest.no